Kjerringa mot strømmen

Jeg må innrømme en ting, og det er at jeg ikke er noe særlig glad i regler. Jeg forstår at man må ha dem, og at et samfunn uten regler ville vært ganske så kaotisk. Jeg vet også så inderlig godt hvorfor noen av oss misliker regler. Det er fordi vi ikke har laget dem sjøl.

Jeg ble å fundere litt over dette i dag mens jeg vaska huset. Ja, det er mandag i dag og den har vel aldri blitt kalt for vaskedag. Det er fredag som er vaskedag. Det er også en regel. Huset skal vaskes før helga. Jeg har aldri helt skjønt poenget med fredagsvask. Etter en lang og slitsom arbeidsuke skal man liksom tyne de siste kreftene man har til å ta husvasken. Enda man har mest lyst til å krølle seg sammen på sofaen og bare ligge der og ikke gjøre noe. 

Det er sikkert mange som vasker huset på fredag fordi "det bare er sånn", uten å ha tenkt over hvorfor det skal skje nettopp på fredag. Jeg for min del er mest energisk i begynnelsen av uka, så dermed passer jeg best å være en mandagsvasker. De gangene jeg gidder å vaske, vel og merke. 

Her om dagen var det en som sa til meg at jeg aldri hadde passet å være fotballspiller. Jeg ville aldri livet godtatt at noen gir meg gult kort eller sagt til meg at jeg var offside. Og jeg er enig med vedkommende. Jeg har faktisk prøvd å spille fotball i mine yngre dager. Det var slitsomt for meg at så mange som 11 personligheter skulle prøve å fungere sammen til et felles mål. Hvis en stakkar var treg å reagere, så var det straks kjeft å få fra alle lagkameratene. Jeg fant ut at det ikke var noe for meg, så jeg prøvde meg som keeper. Men du verden så vondt en fotball i full fart gjør når den treffer deg midt i fleisen! Så der endte min fotballkarriere. Det var sikkert ikke et tap for idretten i Kautokeino. Heller en frustrasjon mindre for den som var trener for jentelaget i den tida.

Det er et ordtak som sier: BORTE BRA. HJEMME BEST. 

Og jeg skjønner godt hvorfor det heter det. I sitt eget hjem er man omgitt av regler man sjøl har funnet på og fått tilpasset til ens egen familie. Det er ingen andre mennesker som har kommet inn døra og ramset opp en haug av alskens regler. Det er vel kanskje derfor man blir litt snurt hvis noen stiller seg undrende til at man gjør sånn eller sånn, og lurer på hvorfor man ikke heller gjør slik og slik. 

Ute i verden blir man kalt for kjerringa mot strømmen straks man ikke føyer seg eller alle reglene som finnes. Og det er ganske mange som har kalt meg det opp gjennom årene. Jeg synes jo ikke at jeg er kjerringa mot strømmen, men velger å kalle det for "min egen måte å gjøre ting på". 

Hva gjør det vel at jeg noen ganger maler nedenifra og opp? Så lenge jeg ikke plager noen andre mens jeg holder på er det vel ikke farlig? Joda, jeg vet at det blir stygt hvis malinga renner nedover og lager striper, men det kan jeg jo gå over litt senere med kost. Hvis jeg vil....eller husker.....

Duodji eller ei?

Så skjedde det igjen..... 

Noen tok på noen et plagg som ikke var en ekte samekofte, men en fake-kofte. Og noen ble sinte. 

Og som om ikke det var nok. 

Noen sydde et karnevalsplagg til noen, som ikke var en ekte samekofte, men en fake-kofte. Og noen ble sinte.

Jeg begynner å bli litt lei av alt dette sinnet. Jeg sitter heller og frynser mine tørkler hjemme i min egen stue. Det er helt greit at jeg gjør det forresten, fordi jeg er en ekte same. Så det jeg lager i heimen kan garantert kalles for duodji, og ingen kan betvile det. Jeg heter Hætta og har vokst opp i Kautokeino, så da er det greit. Og så bor jeg jo i hjertet av Sápmi. Det vil si indre-Finnmark. Der alle ekte samer bor.

Jeg husker å ha sett bilder av meg sjøl fra da jeg var barn, og på noen bilder har jeg på meg noe som ligner på bunad. Eller festdrakt, heter det vel. Lite vet jeg om mine foreldre noen gang fikk kjeft av noen norske personer som eventuelt så meg med de klærne på. Om det var noen nordmenn som følte at mine foreldres valg gjorde skam på den norske nasjonaldrakten. 

Jeg sitter og minnes slike ting mens jeg frynser mitt ur-samiske silketørkle. Et tørkle som ble laget i et asiatisk land, av silke fra silkeormen som sikkert ville dødd av kulda i Sápmi. Jeg humrer mens jeg slår knuter på silketråden som ser ut til å ha blitt produsert i et tyskspråklig land.

Joda, mitt tørkle er duodji, uten tvil. Fordi det er gjort ferdig av mine samiske hender og fingre. Så det så. 

Stemmen fra fortiden

Der sto vi og holdt rundt hverandre og gråt. En gjeng tenåringsjenter som snufset og utvekslet adresser og telefonnummer. Avskjedens time var kommet, og det var grusomt å skilles.

Det hadde vært to innholdsrike uker på Hadsel folkehøgskole sommeren 1985. Det var en sommerleir der vi lærte om Bibelen og dens innhold, men for meg var det mye morsommere å spille volleyball, badminton og å svømme i sjøen. Jesus og Gud hadde jeg lært så mye om før, alle de søndagene jeg satt på søndagsskolen og i kirka.

Det var noen jenter jeg likte bedre enn andre, og det var de jentene som turde være seg sjøl. De som ikke var blant de prektigste og snilleste. Så vi ble en liten gjeng som snek oss ut om natta, og bare satt i fjæra og prata. Vi kunne sitte der i timesvis og diskuterte både dagens gjøremål, gutter eller rett og slett så fortalte hverandre om våre hjemplasser. Jeg ble så utrolig glad i disse jentene, og tenkte mange ganger på hvor tungt det kom til å bli å skilles fra dem.

Da avreisedagen var et faktum, så lovet vi dyrt og hellig at vi skulle holde kontakten med hverandre. Vi visste at det ikke kom på tale å reise til hverandre, for det kom til å koste minst "en million" kroner. Å ringe til hverandre kunne vi heller ikke gjøre så mye av, fordi å ringe på 80-tallet kostet hundrevis av kroner. Derfor ble adresser kjempeviktige, fordi frimerker ikke var så dyre at man gikk konkurs av brevskriving. Og brevpost hadde vi flust av, fordi man alltids fikk det i julegave fra en eller annen slektning.

Rose-Mari var en jente som var blant dem jeg gråt mest over å skilles fra. En rappkjefta jente fra en plass som het Myre. Som levde et i et samfunn som ikke minnet noe om min egen hjemplass. Og jeg glemte henne aldri. Men brevskrivinga ble det ikke noe særlig av, fordi man kom hjem til sitt vanlige liv. Til sine venner som man alltid hang sammen med, og til skolegang og jobb.

Dette er ho Rose-Mari fra Myre og ho Ingrid fra Tromsø.
Ingrid var utrolig flink til å spille piano, og lærte meg å spille starten av "Til Elise"

Høsten 2010 var jeg atter en gang på en jobbreise, og på flyet nordover kom jeg i snakk med en ung jente som hadde på seg en slags matrosuniform. Hun var omlag 19 år, på min sønns alder, så jeg ble nysgjerrig på hvorfor hun hadde havnet i militæret. Mens vi prata, la jeg merke til hvordan hun uttalte bokstaven R. Så jeg spurte henne hvor hun kom fra. Myre, svarte hun. Jeg spurte om hvordan det var der borte, om "alle kjenner alle". Joda, man kjenner de fleste. Jeg fortalte henne om den jenta jeg ble kjent med på 80-tallet som het Rose. Det viste seg at jentas mor kjente ho Rose veldig godt. Jeg ba henne hilse så mye fra meg, hvis hun kom til å se henne mens hun var hjemme. Joda, det skulle hun gjøre. 

Jeg og Rose fant hverandre på Facebook den høsten, og chattet litt sammen. Men det å chatte på Facebook er ikke så veldig sosialt som dem skal ha det til, så vi gjorde ikke det særlig ofte. Man blir å se på hva folk skriver eller legger ut av bilder og lenker, men det er liksom det hele. Kontakten blir ikke så hjertelig, for å si det sånn...

Denne uka dukka det opp en ny melding i innboksen min, og den var fra Rose. Hun trengte en tjeneste, og jeg sa selvfølgelig ja til det. Så sendte jeg mitt telefonnummer til henne, så vi kunne ringes når "oppdraget" skulle utføres. Like etter begynte mobilen min å ringe. Et fremmed nummer. Da jeg svarte, hørte jeg "Hei, det her e ho Rose-Mari som ringer". Stemmen var fremmed, men jenta var den samme. Like koselig og pratsom som hun var i 1985. Vi snakket sammen i nærmere en time. Helt uanstrengt. 

Jeg kjenner nå at jeg har virkelig lyst til å gjenopprette kontakten med ho Rose. Jenta jeg aldri har glemt, og som jeg alltid har hatt lyst til å møte igjen. Jeg vet at det nå er mye lettere å få til en gjenforening. Å reise koster ikke lenger "en million", men nå til dags er frimerkene dyrere enn telefonsamtalene. Verden virker ikke lenger like stor som den gjorde på 80-tallet, så det å komme meg til Myre må jeg vel få til. Jeg vet bare ikke når det blir, men planen kverner i hodet allerede.

Det er viktig å holde kontakt med de menneskene man får en som kjemi med, det har livet lært meg. For sånne mennesker møter man ikke mange av. Jeg er glad over at jeg aldri mista ho Rose, og kjenner at jeg gleder meg over at dette vennskapet har blitt vekket til liv etter nesten 30 år :)