Alt som skal gjøres før det irriterer

Det er snart sommer, og når den endelig er her får man nok å gjøre. Sånn er det å ha hus.

Jeg trives ute om sommeren. Så lenge det ikke kryr av mygg rundt meg. For det gjør det veldig ofte her i Karasjok. Særlig mye mygg er det på plenen. Mygga er ikke å se noen steder når man kommer ut av huset, men straks man tråkker litt på plenen dukker de opp. Fra intet...
På plenen finnes blomsterbedene mine. Dermed blir jeg oppspist av mygg mens jeg luker og utfører diverse annet forefallende hagearbeid. Blomsterbedene ser faktisk aller best ut ovenfra. Fra verandaen. Der er det nemlig sjelden mygg. Så der trives jeg.
Jeg så nyhetene at det visstnok skal bli mindre mygg i sommer enn det var i fjor. Godt å høre! Kanskje jeg da kan luke litt oftere i bedene mine denne sommeren? Men de ser vel best ut ovenfra i år også... Forresten er det mye mer mygg i Kautokeino enn i Karasjok. Så jeg klager ikke så veldig ofte over mygga som er her. Ikke høyt, i allefall...

Vi malte huset i fjor høst, og nesten hele garasjen. Heldigvis er den siste umalte veggen på den siden vi ikke ser fra huset og gårdsplassen. Så da irriterer den ikke like intenst som den ville gjort hvis jeg hadde sett den hver gang jeg går ut av huset. En gul vegg og tre grønne vegger er ikke noe pent. Så det må gjøres ferdig i sommer. Hvis ikke, så vil den ene gule veggen til å begynne å irritere meg. I tankene, altså.

Vi sølte veldig mye maling her og der mens vi malte huset i fjor. Vi var heldig å ha mange hjelpere, så vi ble fort ferdig. Noen steder har vi sølt veldig mye, så det ser veldig ille ut. Det at vi sølte maling gjorde ingenting, det var beskjeden alle malerne fikk. Fordi planen var å bytte ut alle verandabordene, og på trappa. De var jo så gamle og flisete likevel. Så i sommer må det byttes ut. Ellers vil det begynne å irritere meg til slutt. Ikke bare i tankene. Fordi jeg ser de bordene hver gang jeg bruker trappa og verandaen.

Følgende scenario er tenkelig: Jeg planter blomster og går ut for å luke. Så må jeg stikke av fra mygga som vil spise meg opp. Jeg stikker ut på verandaen for å nyte synet av bedene mine, myggfritt. Men, så blir idyllen brutt av synet av hundrevis av malingsflekker på verandabordene. Irritasjonen tar overhånd.

Jeg vet hva som må gjøres, for min egen sjelfreds skyld:
1. Male den ene gule garasjeveggen grønn
2. Skifte ut verandabordene, og de på trappa
Hvis jeg gjør de to tingene kan det hende jeg helt klarer å overse noen malingsflekker hist og her på muren. For vi sølte litt der også i fjor...

Eller var det sommeren 2011 at muren også skulle pusses og males...?
Sommeren er kort her oppe, så det er ikke sikkert vi rekker alt.....

Men sånn er det å ha hus. Der er alltid nok å gjøre...

Syk.... Og lei.......

Jeg er syk. Rettere og mer presist sagt så er jeg forkjøla. Med det som følger med en god forkjølelse, heshet, tetthet, og ikke minst en sterk følelse av å se ut som en dass.
Jeg er ikke alene syk her i huset. Vi er tre syke mennesker her. Og nå er vi alle like lei av å være syk.

Ser ut som en dass, ja. Dusjing hjelper ikke. Man blir bare renere. Ikke piggere eller mer sexy eller søt.   Tålmodigheta vokser heller ikke av en god dusj. Den er nokså tynnslitt etter mer enn en uke med elendig form. Jeg misliker å ikke oppfatte ting like fort som ellers, og så misliker jeg å feiloppfatte ting. Den minste lille ting kan bli en kjempediger irritasjon.

Legen kaller det for virus. Da må det gå over av seg selv. Antibiotika dreper ikke virus. Jeg skulle ønske den gjorde det. For nå er jeg virkelig lei av å være syk. Planen min var å ønske en etterlengtet vår velkommen hit til Sameland. Endelig er den iskalde vinteren over for denne gang! Og her ligger og sitter jeg...

Alfie er også lei av syke folk. Han er lei av at ingen kan gå tur med ham. Vi våger oss ikke ut lenge av gangen. Fordi da risikerer man at viruset får overtaket igjen. At man blir slengt tilbake til den superelendige formen man hadde dag to. Det vil ingen av oss. Så da må Alfie bare vente. Dessverre...

Jeg vil ut og ønske våren velkommen. Derfor ligger jeg her. Og pleier min såre hals og tette nese alt jeg klarer. Spiser et par Paracet innimellom, så kroppen skal tro den er friskere enn det den er. Og så håper jeg at vi syke mennesker ikke går hverandre altfor mye på nervene. At vi fortsatt er gode venner den dagen vi er friske igjen. For nå er vi veldig, veldig lei av syke mennesker, hosting og snufsing.

Sola skinte en stund i dag. Det ga håp. Verden overlevde en iskald vinter. Da overlever jeg glatt denne forkjølelsen. Joda, det går fint!

snufs.....

Jeg er en utlending! Tro det eller ei...

Fredag den 13. har vært en lykkedag for meg ved flere anledninger. Men det er mange år siden sist noe spesielt har skjedd meg på den datoen.

Vel, vi har nylig avsluttet fredag den 13. mai. Og det var den dagen jeg opplevde noe veldig rart. Noe jeg aldri har opplevd før. Jeg ble kalt for en utlending. Selv om jeg befant meg i Norge, som alltid har vært mitt hjemland!

Saken er den at jeg var i hjembygda Kautokeino en tur, og da stakk jeg innom Rema 1000. Flere mennesker hilste blidt på meg med et "hei" og et smil. Så oppdaget jeg mora til en klassevenninne av meg innimellom noen hyller. Jeg gjør som enhver god same ville gjort. Jeg hilste på dama med både god dag og et håndtrykk. Hun sprang videre og det gjorde jeg også. Men så møttes vi ved kassa.
Jeg stoppa ved siden av en stabel med sjokoladeposer, så dama passerte meg og sa: "Nå sniker jeg forbi deg i køen". Hvorpå jeg svarte at det var helt greit for meg, at jeg ikke har det travelt.

Og det var da det skjedde. Det var da hun sa: "Ja, du som er utlending har det vel ikke travelt når du er her?"
Jeg spurte henne hvorfor hun kaller meg utlending. Jeg bor i Karasjok, som også er i Norge, akkurat som Kautokeino.
"Nei, det er jo så langt øst, vet du" sa dama, og mumlet videre på noe mens hun stablet varene sine inni en bærepose. "Det er jo i østen at solen stiger opp" sa jeg, "så da kan ikke østen være så veldig ille".
Dama var ferdig med varestabling i poser og forsvant. Jenta i kassa så på meg. Jeg så på henne. Det var en rar situasjon.

Jeg er en utlending i hjembygda mi Kautokeino. Fordi jeg har flyttet østover, til Karasjok. Da jeg kjørte avgårde, kom en følelse snikende. Den følelsen jeg hadde da jeg flyttet fra Kautokeino. At det var et riktig valg. At jeg ikke passet inn mer.

Kanskje jeg alltid har vært en utlending i Kautokeino. Jeg passa kanskje aldri inn noen gang. Ikke vet jeg.
Men en ting vet jeg. Den dama gidder jeg ikke si "god dag" til flere ganger. Jeg likte ikke det hun gjorde. Det hun gjorde var å si at både jeg og alle i bygda jeg nå bor i, er annerledes enn henne, og at hun er bedre enn oss.

Det er sånne stunder jeg er glad og takknemlig over å ha funnet meg godt til rette i øst. I Karasjok. Min nye hjembygd, der jeg trives og velger å bli.

Selv om det for noen representerer utlandet...

Jeg liker visst fysisk aktivitet!

I mange måneder har jeg trent. Ikke sånn skikkelig hardt og i flere timer, men akkurat så mye som jeg føler er morsomt og mye nok for meg. Jeg var en gang i tida den jenta som gjorde det meste for å slippe unna fysisk aktivitet. Gym var det faget jeg ikke gledet meg til. 

Jeg slutta å røyke den 11. september 2010. Jeg har sprukket, men bare en gang. De få trekkene jeg inhalerte da var skikkelig ekle og vonde. Heldigvis. Så jeg tror jeg forblir en eks-røyker. Det føles herlig! 

Jeg har så utrolig god tid nå, som en ikke-røyker. Jeg er litt rystet over hvor mye tid som går til røyking! Rart jeg fikk noe gjort i det hele tatt... Huden min har en frisk og fin farge. Det oppdaget jeg etter noen uker. Men det aller mest gledelige er at jeg liker fysisk aktivitet. Jeg går turer med Alfie (hunden vår), sammen med andre eller alene. Og det føles godt etterpå. Hver eneste gang.

Tenk at jeg jogger også for tida! Jeg. Jogger. 
Hvis min gymlærer fra videregående hadde sett meg nå, så hadde hun vel fått en tåre i øyekroken av å se meg i bevegelse. Hun var ofte fortvilet over min labre innsats og treningsvilje. Stakkars henne! Hun gjorde mye for å motivere meg i gymtimene. Uten særlig hell. Dessverre...

Men jeg skal fortsette med den mengde fysisk aktivitet jeg har nå. Det holder for meg. Jeg trives, og føler ikke noe press eller stress. Og det er vel poenget. At man trives.

Nå er våren kommet hit nord. Skogen blir fri for sne. Det gleder jeg meg til. Skogsturer er koselige. For da blir samboeren min med. Da slipper jeg å gå så ofte alene. Jeg er litt redd for elg, nemlig.... Men nå klarer jeg sikkert å springe fra den, fordi kondisen min er blitt utrolig bedre enn den var i fjor.

Nå skal jeg dusje etter dagens treningsøkt. Den var akkurat passe lang. Jeg har det godt i kropp og sjel.
Jeg liker visst fysisk aktivitet. Så bra!