Å reise med fly er ganske så lett, og i det siste har jeg reist mye med både små og store fly. Det at flyet letter og lander er ikke noe særlig behagelig, men akkurat det ubehaget vil jeg ikke definere som flyskrekk.
Men nå er det like før jeg får skrekk for å fly, og det har ingenting med flyet eller dets personale å gjøre. De er som oftest supre. Nei, det er mine medpassasjerer som nå holder på å gi meg skrekk for å reise med fly. Jeg understreker med det samme at det ikke gjelder alle dem, men noen få. Jeg kan vel kalle dem en minoritet blant flypassasjerene, og de jeg snakker om er dem jeg velger å kalle uopplyste. De er så uopplyste til tider at det er en lidelse å høre dem snakke.
På min reise til Tromsø idag havnet jeg i nærheten av en slik uopplyst person. Hun smilte pent til meg da jeg kom gående langs midtgangen, men likevel valgte jeg å sette meg på motsatt side. Det satte seg en mann ved siden av henne, og etterhvert gikk praten mellom de to. Jeg overhørte ordene "internatskole", "krigens dager", "vi møtes fortsatt, 55 år etter". Jeg ble litt nysgjerrig og begynte å lytte. Man får jo ikke skru på iPod før flyet er i lufta... Jeg oppfattet til slutt at denne dama hadde gått på en eller annen internatskole, og at både hun og de andre hadde blitt venner for livet på denne skolen. De hadde fortsatt å møtes jevnlig, og alle som en hadde blitt "dannede mennesker" som hun sa. Titler som professor og kirurg beskrev hennes klassekamerater.
Men så dreide samtalen plutselig over på noe annet mellom disse to. "Man skal jo være forsiktig med å si dette, men jeg sier det likevel", hører jeg damen si. Hvorpå hun legger ut om sin misnøye med samer, Sametinget, det samiske språket og alle kravene samene har. "De sier at det er dem som har retten til å eie Finnmark", hører jeg. Så kommer det noen "sannheter" om undervisning på samisk, at noen påstår at det bor flere samer i Oslo enn nordpå, og at det snart er på tide å gjøre noe med reintallet - som virkelig er helt ute av kontroll. Mannen ved siden av henne jobber visst som lege en eller annen plass i Finnmark, og svarer henne innimellom, men han er så lavmælt at jeg ikke får med meg noe av det han sier.
Det er da jeg kjenner ubehaget komme. Det velter over meg. Med dunkende hjerte venter jeg på at lyset til setebeltet skal slukke, så jeg får stappe plugger inn i ørene og høre på noe mer vettugt enn denne dama og hennes tirader om samene i Norge.
Et bittelite øyeblikk angrer jeg på at jeg ikke satte meg ved siden av henne, så kunne det heller ha vært meg som snakket med henne. Og da kunne jeg sagt min hjertens mening. Fortalt henne at samene slett ikke ønsker å eie Finnmark. Jeg kunne ha sagt til henne at jeg synes norske skoler i Spania er noen merkelige greier, men at nordmenn visstnok synes det en helt logisk ting å kreve at norske barn der nede skal bli undervist på sitt eget morsmål. Jeg kunne ha sagt så mye mer, bare for at denne dama skal få noen fakta om samer inn i hodet sitt.
I stedet satt disse to - med hver sin sørnorske dialekt - og synset og mente både det ene og andre om mitt folk. Det skal de få lov til, som borgere av dette demokratiske samfunnet vi lever i. Men at de omgir seg med usannheter er ikke greit.
Det var vel for første gang i mitt liv at jeg knapt nok kjente at Widerøe-flyet landet i Tromsø. Ubehaget over mine medpassasjerers samtale var årsaken til det. Jeg har aldri før kjent et slikt ubehag, og tanken på flere slike medpassasjerer er ekkelt å tenke på.
Allerede nå gruer jeg meg til morgendagens hjemreise. Hva om det sitter nok en slik synser på flyet? Jeg må vel bare snike meg til å ha musikken på, selv om flyverten sier at jeg må slå den av. Det er min kur mot min blivende flyskrekk, fordi jeg da helt og holdent bestemmer hvem og hva som høres i mine ører. Hele veien hjem til mitt kjære Sápmi...