På skolen får man to karakterer som foreldre henger seg veldig opp i, og de heter orden og oppførsel. De var gradert med G, NG og LG. Jeg fikk alltid en G på orden, men på oppførsel hadde jeg som oftest NG med en merknad. På merknaden sto det "prater mye i timene" eller "skaper uro i klassen ved å prate med medelevene". Og jeg kunne ikke forstå hva som var galt med det. Jeg snakket som oftest om skolearbeidet, der jeg kommenterte eller ville vise hva jeg hadde fått til. Men det var vel alle mine tilleggsspørsmål som gjorde lærerne mest lei av meg. Særlig fordi jeg ikke slutta å spørre når de hadde sagt at jeg skulle være stille. Men jeg klarte jo ikke å være stille fordi jeg rett og slett hadde mer jeg lurte på.
I noen år ble folkebiblioteket min yndlingsplass. Hyller på hyller med informasjon! Jeg ble med tanta mi som jobba der, og satt der i timesvis. Jeg leste til og med i leksikon, fordi de hadde så mye å fortelle. Jeg husker særlig de bøkene som handlet om andre verdenskrig. Der var det fullt av bilder av krigens herjinger, og av døde mennesker. Jeg leste alt, og ville vite mer. Særlig da det gikk opp for meg at krigen hadde berørt Kautokeino også. Så jeg ville vite mer da jeg kom hjem, og dermed prata jeg. Jeg spurte mamma om hun kunne huske krigen, om de hadde evakuert, hva de spiste osv. Jeg ville så gjerne vite mer og mer. Og så ville jeg gjerne fortelle noen andre om det jeg hadde lært. Så jeg prata i vei.
Vitebegjæret avtok vel kanskje litt da jeg begynte på videregående, men ikke pratinga. Jeg husker spesielt ordene til min hovedlærer Kari i Karasjok. Hun sa at det var merkelig om ikke jeg fikk meg et yrke der prating var viktig. For det hadde hun skjønt, at prating behersket jeg utmerket. Til tider litt for mye...
Så jeg utdanna meg til lærer. En lærer snakker jo en god del, og jeg trivdes for så vidt godt med det. Men etter 10 år hadde jeg fått nok av det yrket, og fant meg en annen arbeidsplass.
Det å jobbe som journalist viste seg å være midt i blinken for meg. Man kan spørre alle mulige slags spørsmål, og det å lete etter informasjon er en vesentlig del av jobben.
Så møtte jeg min gamle lærer Kari i butikken.
-Åja, så du er tilbake i Karasjok? sa hun.
-Jada, jeg har fått meg jobb i NRK, kunne jeg fortelle henne.
-Du må jo ha funnet drømmejobben! Tenk å ha en jobb der du får betalt for å prate! sa Kari.
Det er det jeg føler. At jeg har en drømmejobb. Særlig etter dagen idag, da jeg satt i studio i to timer. Jeg fikk snakka og spurt om både Sameting, regjering, Mandela og mye annet i løpet av sendinga.
Jeg tenkte litt tilbake på barndommen min da jeg kom hjem. Det jeg hadde gjort idag var å sitte i et studio - ganske så alene mesteparten av tida, foran en mikrofon og prata. Men denne gangen visste jeg at det var noen som hadde hørt hva jeg sa. At jeg ikke hadde sittet der og fabulert for meg selv.
I løpet av de to timene fikk jeg både formidlet og spurt, pluss spilt mye bra musikk. Med headset på og med en mikrofon foran meg. Joda. Jeg trives med jobben min. Uten tvil.