Noen tok på noen et plagg som ikke var en ekte samekofte, men en fake-kofte. Og noen ble sinte.
Og som om ikke det var nok.
Noen sydde et karnevalsplagg til noen, som ikke var en ekte samekofte, men en fake-kofte. Og noen ble sinte.
Jeg begynner å bli litt lei av alt dette sinnet. Jeg sitter heller og frynser mine tørkler hjemme i min egen stue. Det er helt greit at jeg gjør det forresten, fordi jeg er en ekte same. Så det jeg lager i heimen kan garantert kalles for duodji, og ingen kan betvile det. Jeg heter Hætta og har vokst opp i Kautokeino, så da er det greit. Og så bor jeg jo i hjertet av Sápmi. Det vil si indre-Finnmark. Der alle ekte samer bor.
Jeg husker å ha sett bilder av meg sjøl fra da jeg var barn, og på noen bilder har jeg på meg noe som ligner på bunad. Eller festdrakt, heter det vel. Lite vet jeg om mine foreldre noen gang fikk kjeft av noen norske personer som eventuelt så meg med de klærne på. Om det var noen nordmenn som følte at mine foreldres valg gjorde skam på den norske nasjonaldrakten.
Jeg sitter og minnes slike ting mens jeg frynser mitt ur-samiske silketørkle. Et tørkle som ble laget i et asiatisk land, av silke fra silkeormen som sikkert ville dødd av kulda i Sápmi. Jeg humrer mens jeg slår knuter på silketråden som ser ut til å ha blitt produsert i et tyskspråklig land.