En ikke-bloggende sommer er over

Jeg har helt glemt bloggen min. Sommeren 2012 var nokså dårlig værmessig, så da burde jeg ha blogga som bare det. Men jeg har altså ikke gjort det. Neivel, men det betyr jo at jeg har gjort andre ting.

Jeg har planta blomster og ordna i blomsterbedene mine. Nye steiner har kommet på plass, og det tok meg bare ca tre år å bli ferdig med det. Nå er jeg ferdig - og fornøyd med resultatet.

Jeg har snekra også. Sjøl om jeg aldri har gjort det før så har jeg altså lagt gulv i vinterhagen, slik at den kan brukes til det den er ment å brukes til. Som et oppholdsrom, og ikke et lager som det har vært til nå. Ble nok ikke helt ferdig med det rommet, men jeg har det ikke travelt. Det kommer en ny sommer neste år. Og så snekra jeg hundehus til Dennis! Det har jeg heller aldri gjort før, så det var gledelig å få til :)

Jeg har malt de siste skoddene og skrudd dem opp ved de vinduene der det manglet skodder. Det tok meg bare to år, men nå er altså det også unnagjort. Og nå ser huset ferdig ut, og jeg er fornøyd som bare det.

Jeg måtte fikse på en del av muren som jeg malte på ifjor. Den hadde blitt slitt vekk og misfarget på grunn av min egen dumhet... Jeg hadde stablet materialer inntil den, og dermed gjorde regn og smelting en fantastisk jobb med å flasse og misfarge muren. Men, det er fikset på nå - så da er jeg ferdig med det.

Jeg malte noen vegger i stua også, i en helt anna farge enn det vi hadde der. Jeg måtte få en mørkere farge der, fordi noen steder ville treverket liksom ikke slutte å sprekke. Så jeg sparkla og malte, og nå ser det både tett og fint ut. Og atter en gang var jeg fornøyd med resultatet.

Jeg har fått øvd meg på rygging med tilhenger. Kjæresten var lærer, og han var flink å forklare meg noe som jeg aldri helt har skjønt og fått til. Så til slutt klarte jeg å rygge ganske så perfekt med hengeren. Jippi! Da steg selvfølelsen noen hakk, skal jeg love deg.

Dennis har krevd en god del av min tid i sommer. Pelsen hans var en såte av floker, så jeg måtte gi opp børstinga og bare klippe han litt etter litt - helt til alle flokene var borte. Han så litt fremmed ut, men han ble flokefri og fin. Ikke alle syntes at han var særlig søt med så kort pels, men det gjør ingenting. Hår vokser ut igjen.
Alfie vil også stelles hver gang jeg steller Dennis, så da har man en runde med hundefrisering som varer en god stund når man først setter igang. Men det er for det meste koselig, så det gjør ingenting.

Og så har jeg trimma en god del i sommer. Noen gåturer og toppturer har det blitt, og det har vært bra for både kropp og sjel. Særlig moro har det vært de gangene jeg hadde noen å gå sammen med. Redd for både elg og bjørn som jeg er, så er det bedre å ikke være alene... Det har blitt noen kilometer, men om det har rast av noen kilo vites ikke. Det døde batteriet i badevekta er nemlig ennå ikke bytta ut - så vekta mi forblir en hemmelighet en stund til.

De gangene det ikke var regn så har vi grilla eller hatt bål her hos oss. Ganske mange mennesker som samles da, men koselig som bare det!

Et tidsfordriv jeg har hatt i sommer er å knipse bilder av sola. Den kom og ga oss sommerfølelse i august, og varma og gleda oss i litt over en uke. Vi ble glade og fornøyde, og fikk solt oss litt og faktisk klagd litt over at det ble litt vel varmt innimellom. Jeg fikk tatt en god del solbilder, kan man si. Jeg publiserte et solbilde hver dag på Facebook, som dokumentasjon på at den har skint også her nordpå :)

Nei, det er ikke rart at jeg ikke har blogga i sommer. Eller, kanskje den labre interessen for blogging førte til at jeg fikk gjort alt det jeg gjorde???

Men, jeg skriver en ny blogg før dere vet ordet av det. Kanskje allerede i september? Vi får se :)

Hvor forsvinner tida hen???

Jeg synes at dagene bare sprinter forbi. Jeg har ikke blogget siden februar, og nu er det allerede april. Ja, hvor forsvinner tida hen?

Man ser ikke tida. Man føler den heller ikke. Men man kjenner at den går, og at den har vært. Særlig de dagene man er skikkelig sliten kjenner man at man har brukt tid på ting.

Jeg har vært ganske sliten denne vinteren. Mange ting å fikse opp i, mange ting å rekke, mange ting å huske. Mange ting.... Mye tid....... Men det må gjøres, det er ingen vei utenom.

Det som har tatt mest av min tid denne vinteren, er min datters konfirmasjon. Det var tørklene som tok mest tid. Surre, knytte, surre og knytte. Men jeg ble ferdig, og resultatet ble bra. Og jenta så bra ut også, så da var det verdt den tida det tok.

Jeg regner vanligvis ikke så mye på hva jeg bruker tida på, men det har jeg faktisk fundert litt over i det siste. Kanskje det er fordi jeg synes at tida har gått så innmari fort? Det var liksom jul for noen uker siden, og nu er allerede påska over. Nei, den tida har forsvunnet uten at man merker til det.

Jeg gleder meg til nye ting å bruke tid på. Jeg vet ennå ikke hva det er, men det gjør ingenting. Skal leve litt som en fri sjel denne våren og sommeren. Min tid er min, og den er dyrebar.

God vår ønskes alle som leser dette :)

Bye-bye Valentine...

Valentinsdagen, eller alle hjerters dag, er en hyggelig tanke. En dag da kjærlighet mellom mennesker skal være i fokus. Små gaver eller andre gleder skal lyse opp i en ellers så kald vinterstid. Varme spres sammen med smaken av sjokolade eller duften av vakre blomster.

Jeg er svak for slikt. Jeg og mange andre kvinner på min egen alder. Og jo eldre vi blir, jo svakere for sånt blir vi. Kan hende at vår selvtillit i hjernen er sterkere i voksen alder, men selvtilliten i forhold til kroppen vår er like sigende som diverse kroppsdeler som en gang i tiden bare danset og hoppet mens vi gikk.

Romantikk er liksom er mer selvfølge når man er ung. Da vil man imponere sin kjære med vakre ord og gaver, fordi man ellers kanskje føler at man kommer til kort. Både økonomisk og personlig. Fordi man er ung og usikker på hvordan livet skal leves. Derfor er slike dager så lette å hoppe på, fordi oppskriften til innholdet er der. Alt man "skal" eller "kan" eller "bør" gjøre fortelles overalt. Som en fasit på hvordan man gleder et annet menneske.

Men når man er eldre og klokere så forsvinner slike romantiske gester. Eller så endrer de form og innhold så drastisk det ikke lenger oppfattes som romantisk av den andre. Da er det duket for skuffede blikk og frustrasjoner, fra begge sider. Fordi man ville jo glede den andre, man bare bomma. Man skjønte ikke helt hva som var riktig og viktig for den andre.

Jeg er svak for dager der man har fokus på enkeltpersoner. Dager der en enkelt person får litt ekstra omtanke og oppmerksomhet. Noen varme klemmer og gode ord. Mors- og farsdager, Valentinsdager og fødselsdager.
Heldigvis er ikke slike dager så ofte. Da ville de mistet effekten sin. Da ville gleden over å kunne glede blitt til et stress og et gigantisk press.

Jeg fikk blomster i år, litt på forskudd. Og gleden over buketten var stor. Det er godt å føle seg elsket og satt pris på. Det fortjener alle å føle. Jeg har også en liten gave liggende på lur, som skal gis litt på etterskudd. Så blir det en skikkelig overraskelse...
Bye-bye Valentine for denne gang. Vi sees igjen til neste år. Jeg gleder meg allerede!

Året som gikk

Jeg har brukt nyttårsaften og 1. nyttårsdag til å se på og lese kavalkader av året 2011.

Jeg hadde helt glemt en del av det som skjedde. Drapene på Bin Laden og Gaddafi var to ting jeg helt hadde glemt. Men jeg husket på eurokrisen, den arabiske våren, Hurtigruten minutt for minutt, voldtektsbølgen i Oslo, fredsprisvinnerne, tsunamien i Japan og selvfølgelig 22. juli.

Euro er jo noe jeg møter på bare to mil unna Karasjok, så da klarer man å følge med. Egypt er et land jeg alltid har hatt lyst å reise til. Min arbeidsgiver sendte verdens lengste direktesending. Oslo har jeg bodd i. Fredsprisen deles ut på min søsters bursdag. Japan er et land jeg alltid har vært fascinert av og sønnen min overlevde 22. juli. Det har en personlig mening, så derfor husker jeg vel nettopp de hendelsene.

Det fine midt oppi alt det der, er at jeg finner igjen en person jeg har tenkt mye på i over 20 år. Min favorittlærer fra gymnastiden som har flyttet tilbake til Japan, ble intervjuet av NRK Sapmi om hvordan hun opplevde jordskjelvet og tsunamien den 11. mars. Tenk, jeg som er en aktiv bruker av Facebook hadde faktisk ikke engang tenkt tanken på å søke etter henne der. Men der var hun, og så ble vi venner der. I desember lærte jeg meg å bruke Skype, og fikk jammen prate med henne også! Det å prate med mennesker man ikke har hatt kontakt med på mange år, er noe spesielt. Men våre samtaler gikk lekende lett, og det var både lystig og alvorlig. Håper den kontakten holdes ved like, tross stor tidsforskjell :)

Sommeren 2011 var egentlig en meget bra sommer.
Først dro jeg, samboeren og to av ungene til Bulgaria i en uke. Det var en fin tur, der vi fikk sett oss litt rundt. Ikke bare ligge på stranda. Det var nemlig ikke så bra vær mens vi var der, så da ble leiebil en fin ting å ha. Så billig ferie tror jeg ikke jeg har hatt noen gang. Men Bulgaria blir vel etterhvert et dyrere land å feriere i, det også.

Sommeren i Karasjok var fantastisk. Det var varmt og deilig, og jeg hadde lyst til å bare være hjemme, uten noen mål og mening. Og det gjorde jeg, mens jeg innimellom pusset og malte mur mens svetten silte. Ferien gikk unna, og jeg trivdes.
Så kom min siste feriedag, den 22. juli. Den har jeg selv og andre beskrevet tidligere, så det lar jeg være denne gangen.

Hva har da 2011 lært meg?
Jo, at de onde blir innhentet for sine gjerninger før eller siden. Å nyte tiden sammen med mennesker man er glad i, er veldig viktig. Kjærlighet, toleranse og medmenneskelighet er noe av det beste i livet. Og det som ikke tar livet av deg, vil gjøre deg sterkere.
Det er de tingene jeg tar med meg inn i 2012. Et år der jeg skal huske på å vise mine nærmeste hvor mye de betyr for meg. Det er mitt største mål dette året. Så får dietter og annet svada bare være for min del.

Godt nytt år, alle i mitt lille land og andre steder på vår vidunderlige jord!