For tiden holder jeg på med ting som er gammelt og nytt.
Det gamle er frynsing av silketørkle. En type håndarbeid som jeg lærte meg i voksen alder, fordi jeg rett og slett ikke hadde tålmodighet til å lære det da jeg var yngre. Min kjære mor var noe fortvilet over min manglende interesse ganske mange ganger, men innfant seg til slutt med situasjonen. Wenche likte bedre å jobbe med hammer og sag enn med nål og tråd.
Men, så ble jeg voksen og fikk lyst til å lære meg det. Det viste seg å være mindre pirkete enn jeg trodde i mine yngre dager, men tidkrevende er det. Så jeg tar mange pauser i frynsinga. Noen pauser varer i flere dager og uker. Men jeg blir ferdig til slutt, og det må jo være poenget med hele greia. Å holde på med det så lenge man trives. Press er ikke moro, for da kan man miste interessen totalt.
Det nye jeg holder på med er f.eks Skype og iPhone. Skype viste seg å være noe skikkelig bra teknologi!
Jeg må innrømme at slike ting har jeg hatt vegring for, likedan som for håndarbeidet i sin tid. Jeg er visst veldig gammeldags, fordi jeg kjenner en liten frykt for den nye teknologien. Sjøl om jeg ser alle fordelene med den, så kvier jeg meg for å ta det i bruk.
Men så viste det seg at iPhone (som jeg stritta i mot nokså lenge) viser seg å være en veldig snop telefon å bruke. Lett og rask. Så nu har jeg lastet ned (heter det det...?) noen apper til den. Spilte noen runder med Hangman på den, og det var morsommere enn det bilspillet jeg hadde på den forrige mobilen min.
Så det jeg kan, viser seg å være supre greier å kunne. Pass på, verden! Snart kommer jeg ut døra, med et nytt silketørkle rundt halsen og en iPhone i veska. På tur til en avtale, gjort via Skype.
En salig blanding av gammelt og nytt. Like nyttige begge deler :)
søndag 11. desember 2011
mandag 14. november 2011
Nysnø og terrorist-tanker
I morges da jeg sto opp, var bakken dekket av nysnø. Snøen lå der, som et digert blankt ark. Som beviset på en ny tid og en ny start.
Det var litt rart at snøen kom nettopp idag, den 14. november. Dette var dagen mange har snakket om fordi "han" skulle i nytt fengslingsmøte i Oslo.
Dagen idag som det ble diskutert om den skulle være åpen eller lukket. På videolink eller personlig fremmøte. Dette var dagen da verden skulle med egne øyne kunne få se Norges mest omtalte person i år.
Jeg satt på jobb og fulgte med på tv innimellom. Og en stund følte også jeg et visst behov for å vite hvordan "han" ser og høres ut. Fotoforbudet forhindret det. Det gjorde faktisk ingenting. Etter å ha fordøyd alle inntrykk etter tv-sendingene, har jeg kommet frem til at det var nok for meg å få referatene. Jeg trenger ikke se den mannen eller høre stemmen hans.
Jeg er full av beundring for de pårørende og de overlevende ungdommene som møtte opp i Oslo tinghus idag. Jeg kan ikke forestille meg hvilke tanker de hadde denne dagen. Men jeg håper de får ro i sjela nå. At nattesøvnen deres kommer tilbake. Det fortjener de.
Dagens nysnø får være et tegn på at de fleste mennesker får nye sjanser her i livet. Snøen får være vårt blanke ark for denne gang, som vi forhåpentligvis kan tegne vakre gleder og minner på.
Så lar vi terrorist-tankene ligge, og prøver heller å la livet farge vår tilværelse. De liv han ikke fikk tatt, som lever videre og har sjansen til å gjøre store og gode ting i fremtiden.
Det var litt rart at snøen kom nettopp idag, den 14. november. Dette var dagen mange har snakket om fordi "han" skulle i nytt fengslingsmøte i Oslo.
Dagen idag som det ble diskutert om den skulle være åpen eller lukket. På videolink eller personlig fremmøte. Dette var dagen da verden skulle med egne øyne kunne få se Norges mest omtalte person i år.
Jeg satt på jobb og fulgte med på tv innimellom. Og en stund følte også jeg et visst behov for å vite hvordan "han" ser og høres ut. Fotoforbudet forhindret det. Det gjorde faktisk ingenting. Etter å ha fordøyd alle inntrykk etter tv-sendingene, har jeg kommet frem til at det var nok for meg å få referatene. Jeg trenger ikke se den mannen eller høre stemmen hans.
Jeg er full av beundring for de pårørende og de overlevende ungdommene som møtte opp i Oslo tinghus idag. Jeg kan ikke forestille meg hvilke tanker de hadde denne dagen. Men jeg håper de får ro i sjela nå. At nattesøvnen deres kommer tilbake. Det fortjener de.
Dagens nysnø får være et tegn på at de fleste mennesker får nye sjanser her i livet. Snøen får være vårt blanke ark for denne gang, som vi forhåpentligvis kan tegne vakre gleder og minner på.
Så lar vi terrorist-tankene ligge, og prøver heller å la livet farge vår tilværelse. De liv han ikke fikk tatt, som lever videre og har sjansen til å gjøre store og gode ting i fremtiden.
lørdag 5. november 2011
En dato man ikke glemmer...
I dag skulle vår kjære mor ha fylt 72 år.
Jeg lurer av og til på hvordan hun ville ha sett ut nå. Jeg fikk jo bare se henne bli 59 år, så det er vanskelig å forestille seg.
En ting er sikkert, hun ville sikkert vært like snill som hun alltid var mens hun levde. Hun ville sikkert ha hatt like stor omsorg for oss alle som hun alltid hadde. Selv om hun var veldig syk, så hadde hun en utrolig omsorg og omtanke for oss andre. Spurte om vi hadde det bra, og om det var noe vi trengte. Sine egne behov la hun til side, og lot som at hun hadde det bra selv.
Det er sånne mennesker man sørger veldig over å miste. Fordi de alltid er der, og har tid til deg.
Og dette får meg til å tenke, og ikke minst prøve å lære av. Å ta vare på dem jeg er glad i, og gi dem den støtte og hjelp som de trenger.
Jeg er glad i mamma enda, og jeg savner henne.
Gratulerer med dagen, hvor enn du er akkurat nå.
<3
Jeg lurer av og til på hvordan hun ville ha sett ut nå. Jeg fikk jo bare se henne bli 59 år, så det er vanskelig å forestille seg.
En ting er sikkert, hun ville sikkert vært like snill som hun alltid var mens hun levde. Hun ville sikkert ha hatt like stor omsorg for oss alle som hun alltid hadde. Selv om hun var veldig syk, så hadde hun en utrolig omsorg og omtanke for oss andre. Spurte om vi hadde det bra, og om det var noe vi trengte. Sine egne behov la hun til side, og lot som at hun hadde det bra selv.
Det er sånne mennesker man sørger veldig over å miste. Fordi de alltid er der, og har tid til deg.
Og dette får meg til å tenke, og ikke minst prøve å lære av. Å ta vare på dem jeg er glad i, og gi dem den støtte og hjelp som de trenger.
Jeg er glad i mamma enda, og jeg savner henne.
Gratulerer med dagen, hvor enn du er akkurat nå.
<3
mandag 31. oktober 2011
Pille mot kjærligheten?
"The women" er en bra film. Særlig for damer på min alder. Vi har nemlig fått opplevd det meste livet kan by på, av både det gode og det vonde.
I filmen blir Mary sviktet av mannen sin, som er utro med en meget yngre (og mer sexy) kvinne. Så prøver kvinnene rundt henne støtte og trøste henne som best de kan.
Jeg har sett filmen før, men husker ikke så godt ting de har prata om i den. Kvinner prater jo som kjent veldig mye, så det er vel ikke rart jeg ikke husker samtalene i denne filmen så godt...
Men i kveld la jeg spesielt merke til en samtale Mary har med sin mor, like etter at hun har oppdaget mannens utroskap. Mary sier: "Alt hadde vært så mye lettere hvis jeg ikke hadde elsket ham. De burde finne opp en pille mot kjærlighet" Hvorpå moren hennes svarer: "Hvorfor fjerne kjærligheten? Den er jo så vanskelig å finne..."
Dette fikk meg til å tenke. Kjærligheten er jo noe av det de fleste av oss søker etter. Og mange finner den, for så å miste den igjen. Det er ikke det minste rart man noen ganger ønsker seg en pille mot det som gjør vondt i hjertet. Man tar jo piller mot hodepine, og det hjelper som oftest.
Sjansen for at kjærligheten skal gjøre vondt er tilstede for alle sammen, uansett hvem man er. Og der vil jeg si: Heldigvis. Vi har alle like stor eller like liten sjanse til å få det som i filmen kalles "happily ever after". Så får man velge hvordan man tar vare på kjærligheten når man finner den. Sløver man, så blir vel resultatet også deretter...
Jeg er glad det ikke finnes piller mot kjærlighet. For selv om den av og til kan gjøre vondt, så gir den noen veldig gode følelser også. Sånne gode kriblinger man minnes lenge etterpå. De sitter i kroppen og gir en god følelse hver gang man tenker på dem. Og det er de sidene ved kjærligheten som gjør at man lever videre med den. For den er vanskelig å finne. Jeg vil ihvertfall ikke kvitte meg med den, uansett om den er god eller vond!
I filmen blir Mary sviktet av mannen sin, som er utro med en meget yngre (og mer sexy) kvinne. Så prøver kvinnene rundt henne støtte og trøste henne som best de kan.
Jeg har sett filmen før, men husker ikke så godt ting de har prata om i den. Kvinner prater jo som kjent veldig mye, så det er vel ikke rart jeg ikke husker samtalene i denne filmen så godt...
Men i kveld la jeg spesielt merke til en samtale Mary har med sin mor, like etter at hun har oppdaget mannens utroskap. Mary sier: "Alt hadde vært så mye lettere hvis jeg ikke hadde elsket ham. De burde finne opp en pille mot kjærlighet" Hvorpå moren hennes svarer: "Hvorfor fjerne kjærligheten? Den er jo så vanskelig å finne..."
Dette fikk meg til å tenke. Kjærligheten er jo noe av det de fleste av oss søker etter. Og mange finner den, for så å miste den igjen. Det er ikke det minste rart man noen ganger ønsker seg en pille mot det som gjør vondt i hjertet. Man tar jo piller mot hodepine, og det hjelper som oftest.
Sjansen for at kjærligheten skal gjøre vondt er tilstede for alle sammen, uansett hvem man er. Og der vil jeg si: Heldigvis. Vi har alle like stor eller like liten sjanse til å få det som i filmen kalles "happily ever after". Så får man velge hvordan man tar vare på kjærligheten når man finner den. Sløver man, så blir vel resultatet også deretter...
Jeg er glad det ikke finnes piller mot kjærlighet. For selv om den av og til kan gjøre vondt, så gir den noen veldig gode følelser også. Sånne gode kriblinger man minnes lenge etterpå. De sitter i kroppen og gir en god følelse hver gang man tenker på dem. Og det er de sidene ved kjærligheten som gjør at man lever videre med den. For den er vanskelig å finne. Jeg vil ihvertfall ikke kvitte meg med den, uansett om den er god eller vond!
onsdag 19. oktober 2011
Jeg har glemt bloggen!
Jeg oppdaga det igår. Jeg har helt glemt å blogge!
Kan ikke påstå at jeg fikk en krisefølelse akkurat, men litt irritert på meg sjøl ble jeg. Målet mitt har vært å skrive fire innlegg i måneden. For at det ikke skal bli et skrivepress. Men så klarte jeg altså det kunststykket å blogge bare to ganger i september... Oktober er vi kommet midtveis i, så hvis jeg skal "fylle kvota" for denne måneden, så må jeg blogge med kun noen dagers mellomrom. Trenger bare tre til, for dette innlegget telles jo med.
Men hvorfor glemte jeg bloggen? Jeg vet godt hva som var årsaken til det.
Det er en koselig ting som forårsaket det, og det er nemlig samvær. Samvær med andre mennesker.
En søndag i september dro jeg til Kauto sammen med dattera mi. Den dagen var vi sammen med min søster og far. Den samme dagen rakk jeg å besøke to av mine tanter. Og så fikk jeg gitt en klem til noen som hadde mistet en av sine nærmeste. Alt i alt var det en fin dag.
Den siste måneden har jeg også hatt venninnesamvær flere kvelder etter hverandre. Det har vært fint å sitte med håndarbeid og bare prate i vei om alt og ingenting. Da trenger man ikke lufte tankene sine på en blogg, det skal være sikkert og visst!
Og et samvær som har vært veldig fint, er de timene jeg og samboeren har tatt hundene med og gått tur i skogen. Frisk luft og lett mosjon gjør godt for kropp og sjel. Det er sånne turer man ikke trenger å planlegge, men bare bestemme seg for å gjennomføre når det høver seg.
Så blogg får være blogg, faktisk. Samvær med andre levende mennesker er mye bedre.
Men jeg skal ikke slutte å blogge! Jeg skal blogge når jeg har tid og mulighet. Når jeg ikke har samvær med noen. :)
Kan ikke påstå at jeg fikk en krisefølelse akkurat, men litt irritert på meg sjøl ble jeg. Målet mitt har vært å skrive fire innlegg i måneden. For at det ikke skal bli et skrivepress. Men så klarte jeg altså det kunststykket å blogge bare to ganger i september... Oktober er vi kommet midtveis i, så hvis jeg skal "fylle kvota" for denne måneden, så må jeg blogge med kun noen dagers mellomrom. Trenger bare tre til, for dette innlegget telles jo med.
Men hvorfor glemte jeg bloggen? Jeg vet godt hva som var årsaken til det.
Det er en koselig ting som forårsaket det, og det er nemlig samvær. Samvær med andre mennesker.
En søndag i september dro jeg til Kauto sammen med dattera mi. Den dagen var vi sammen med min søster og far. Den samme dagen rakk jeg å besøke to av mine tanter. Og så fikk jeg gitt en klem til noen som hadde mistet en av sine nærmeste. Alt i alt var det en fin dag.
Den siste måneden har jeg også hatt venninnesamvær flere kvelder etter hverandre. Det har vært fint å sitte med håndarbeid og bare prate i vei om alt og ingenting. Da trenger man ikke lufte tankene sine på en blogg, det skal være sikkert og visst!
Og et samvær som har vært veldig fint, er de timene jeg og samboeren har tatt hundene med og gått tur i skogen. Frisk luft og lett mosjon gjør godt for kropp og sjel. Det er sånne turer man ikke trenger å planlegge, men bare bestemme seg for å gjennomføre når det høver seg.
Så blogg får være blogg, faktisk. Samvær med andre levende mennesker er mye bedre.
Men jeg skal ikke slutte å blogge! Jeg skal blogge når jeg har tid og mulighet. Når jeg ikke har samvær med noen. :)
søndag 25. september 2011
Små gleder på fire bein
Jeg ler veldig ofte for tida. Det er deilig å le.
Og det som får meg til å le, er våre to hunder Alfie og Dennis.
Dennis er ny, en havaneservalp på litt over 8 uker. Liten, men tøff som snus. Hopper og spretter, angriper både bukseben, baller og ikke minst Alfie. De er søte sammen. Den ene er 20 kg, den andre 2 kg. Det er som David og Goliat.
Men det viktigste er at det ser ut som om de koser seg.
Jeg koser meg i hvert fall sammen med hundene, og er takknemlig for det.
Noen tissdammer må tørkes opp nesten hver dag, men alt det koselige veier opp for det.
Alfie begynte å tisse ute til slutt, så da vil nok Dennis også gjøre det samme en dag.
Jeg stresser ikke. Jeg gleder meg over gledene på fire bein.
Og det som får meg til å le, er våre to hunder Alfie og Dennis.
Dennis er ny, en havaneservalp på litt over 8 uker. Liten, men tøff som snus. Hopper og spretter, angriper både bukseben, baller og ikke minst Alfie. De er søte sammen. Den ene er 20 kg, den andre 2 kg. Det er som David og Goliat.
Men det viktigste er at det ser ut som om de koser seg.
Jeg koser meg i hvert fall sammen med hundene, og er takknemlig for det.
Noen tissdammer må tørkes opp nesten hver dag, men alt det koselige veier opp for det.
Alfie begynte å tisse ute til slutt, så da vil nok Dennis også gjøre det samme en dag.
Jeg stresser ikke. Jeg gleder meg over gledene på fire bein.
torsdag 8. september 2011
Jeg elsker ...
Å elske er vel noe av det beste et menneske kan få oppleve.
En følelse som mange kjenner igjen og snakker om, men som kan være vanskelig å beskrive med ord.
Dette er min elske-følelse:
Det er som en varm hånd som kommer krypende og tar et godt og varmt grep rundt hjertet, og så stråler varmen utover i resten av kroppen. Herlig krypende varme....
Den er så deilig, den følelsen, og den komplette lykke er der. Man nyter øyeblikkene og suger til seg det man kan av elske-følelsen.
Men noen ganger så hender det at elske-følelsen bare forsvinner og blir borte i lengre perioder. I starten er det veldig vondt, fordi man håper at den ikke skal være borte for alltid. Og vhis den faktisk blir borte veldig lenge, kjenner man panikken komme snikende.
"Hva skjer? Hvorfor kjenner jeg ikke at jeg elsker? Er kjærligheten borte for alltid?"
Så venner man seg gradvis til det, at den der gode hånden ikke tar tak rundt hjertet lenger.
Man er ikke tilfreds. Og noen dager kjenner man et stort savn etter følelsen som forsvant.
Men man lever videre. Tar en dag av gangen, og venner seg til mange andre følelser som ikke er like gode som nettopp den følelsen som forsvant
Så skjer det dog av og til at denne elske-følelsen kommer tilbake igjen. Helt brått og uventet dukker den bare opp. Tar tak rundt hjertet og varmer det like godt som det gjorde før. Kanskje litt mer enn tidligere faktisk...
Og det var ikke en kjempestor greie som gjorde at den kom tilbake. Kanskje var det et lite ord eller en god samtale. En liten kjærlig gest som lokket den frem igjen.
Det skal faktisk ikke så mye til for å elske.
Heldige meg: Jeg elsker ...
En følelse som mange kjenner igjen og snakker om, men som kan være vanskelig å beskrive med ord.
Dette er min elske-følelse:
Det er som en varm hånd som kommer krypende og tar et godt og varmt grep rundt hjertet, og så stråler varmen utover i resten av kroppen. Herlig krypende varme....
Den er så deilig, den følelsen, og den komplette lykke er der. Man nyter øyeblikkene og suger til seg det man kan av elske-følelsen.
Men noen ganger så hender det at elske-følelsen bare forsvinner og blir borte i lengre perioder. I starten er det veldig vondt, fordi man håper at den ikke skal være borte for alltid. Og vhis den faktisk blir borte veldig lenge, kjenner man panikken komme snikende.
"Hva skjer? Hvorfor kjenner jeg ikke at jeg elsker? Er kjærligheten borte for alltid?"
Så venner man seg gradvis til det, at den der gode hånden ikke tar tak rundt hjertet lenger.
Man er ikke tilfreds. Og noen dager kjenner man et stort savn etter følelsen som forsvant.
Men man lever videre. Tar en dag av gangen, og venner seg til mange andre følelser som ikke er like gode som nettopp den følelsen som forsvant
Så skjer det dog av og til at denne elske-følelsen kommer tilbake igjen. Helt brått og uventet dukker den bare opp. Tar tak rundt hjertet og varmer det like godt som det gjorde før. Kanskje litt mer enn tidligere faktisk...
Og det var ikke en kjempestor greie som gjorde at den kom tilbake. Kanskje var det et lite ord eller en god samtale. En liten kjærlig gest som lokket den frem igjen.
Det skal faktisk ikke så mye til for å elske.
Heldige meg: Jeg elsker ...
onsdag 31. august 2011
Der forsvinner den...
Bare litt til, så er august 2011 historie.
Det har vært en måned som er vanskelig å glemme, men også vanskelig å huske. Det har skjedd så mye denne måneden, men også nærmest ingenting.
Da august 2011 begynte, var Norge fortsatt preget av det som skjedde den 22. juli. Nyheter og aviser fortalte oss stadig nye ting om terroren og terroristen. Jeg sugde til meg det meste veldig lenge, og lot alt annet bare ligge. Men jeg måtte slutte med det. Hodet ble fylt opp av så mange tanker om ubegripelige ting. Og det gjorde meg veldig sliten.
Hverdagene i august gikk med til jobb og alt det som skjer der. Ganske rutinepreget og forutsigbart var det, men jobben fikk tida til å gå og hodet til å bryne seg på ting. Det var egentlig veldig greit. Men noen dager slet jeg med å huske hva jeg hadde gjort i løpet av dagen.
Noen augustdager husker jeg veldig godt. Noen av de dagene er den helga da min sønn ble invitert til å delta på nasjonal minneseremoni. Han fikk ta med seg sine nærmeste til Oslo, og en av oss fikk bli med ham til Utøya. Det var rart å dra til det stedet som fylte både tv, aviser og ikke minst hodet mitt. Men det var fint også. Fint å få på plass så mange imaginære bilder av hvordan det var der. Det ble et avsluttende kapittel på en hendelse man aldri vil glemme.
På flyet hjem hadde jeg nok en avis i handa som hadde en forside preget av terrordagen. Men overskrifta denne gang var så vakker. "Født den 22. juli" sto det, og bildet var av en alldeles nydelig baby. Jeg vet ikke om det er en gutt eller jente. Fordi jeg gjorde det samme med den avisa som de andre avisene denne måneden. Jeg la den i en bærepose. Den bæreposen skal jeg lete frem en dag. Kanskje når september er over? Eller oktober.... Men ikke enda. Jeg skal tømme hodet mitt, og glemme litt mer av ting jeg ikke ønsker å huske. Det er deilig å tenke på. Å få hodet på plass igjen, og fundere over helt dagligdagse ting.
Så der forsvinner den. August 2011, som er den måneden jeg ikke husker så veldig godt, men som jeg aldri vil glemme...
Det har vært en måned som er vanskelig å glemme, men også vanskelig å huske. Det har skjedd så mye denne måneden, men også nærmest ingenting.
Da august 2011 begynte, var Norge fortsatt preget av det som skjedde den 22. juli. Nyheter og aviser fortalte oss stadig nye ting om terroren og terroristen. Jeg sugde til meg det meste veldig lenge, og lot alt annet bare ligge. Men jeg måtte slutte med det. Hodet ble fylt opp av så mange tanker om ubegripelige ting. Og det gjorde meg veldig sliten.
Hverdagene i august gikk med til jobb og alt det som skjer der. Ganske rutinepreget og forutsigbart var det, men jobben fikk tida til å gå og hodet til å bryne seg på ting. Det var egentlig veldig greit. Men noen dager slet jeg med å huske hva jeg hadde gjort i løpet av dagen.
Noen augustdager husker jeg veldig godt. Noen av de dagene er den helga da min sønn ble invitert til å delta på nasjonal minneseremoni. Han fikk ta med seg sine nærmeste til Oslo, og en av oss fikk bli med ham til Utøya. Det var rart å dra til det stedet som fylte både tv, aviser og ikke minst hodet mitt. Men det var fint også. Fint å få på plass så mange imaginære bilder av hvordan det var der. Det ble et avsluttende kapittel på en hendelse man aldri vil glemme.
På flyet hjem hadde jeg nok en avis i handa som hadde en forside preget av terrordagen. Men overskrifta denne gang var så vakker. "Født den 22. juli" sto det, og bildet var av en alldeles nydelig baby. Jeg vet ikke om det er en gutt eller jente. Fordi jeg gjorde det samme med den avisa som de andre avisene denne måneden. Jeg la den i en bærepose. Den bæreposen skal jeg lete frem en dag. Kanskje når september er over? Eller oktober.... Men ikke enda. Jeg skal tømme hodet mitt, og glemme litt mer av ting jeg ikke ønsker å huske. Det er deilig å tenke på. Å få hodet på plass igjen, og fundere over helt dagligdagse ting.
Så der forsvinner den. August 2011, som er den måneden jeg ikke husker så veldig godt, men som jeg aldri vil glemme...
tirsdag 30. august 2011
Voksen
Tenk over ordet: voksen
Jeg er voksen, føler meg voksen og vet at jeg er voksen. Og det er mange bra sider med det ved å være voksen.
Men...
Dager med utrolig mye å gjøre, er dager da jeg helst ville vært en ungdom.
- For å slippe unna litt av ansvaret og forventningene alle har til meg og det jeg skal klare å utføre. Fordi jeg da hadde kunnet si at jeg ikke har lært det der ennå.
Dager med regninger og lån som skal betales ville jeg helst vært et barn.
- For å få være den som får lommepenger, og ikke den som gir dem. Fordi jeg da ikke hadde hatt ansvaret for å tjene inn noe som helst
Dager der jeg er den teite voksne, som må si nei og lage noen nye regler, er dager jeg ville vært en baby.
- For å være en baby, betyr at det ikke finnes noen regler å følge. Og andre må innrette seg etter dine behov. Enten de liker det eller ikke.
Men...
De dagene jeg kler på meg akkurat det jeg vil, er de dagene jeg elsker å være voksen.
- Fordi jeg ikke lenger sliter med ungdommens usikkerhet og komplekser.
- Fordi jeg vet hvem jeg er og hva jeg liker og vil ha. Og jeg driter i om noen mener noe annet enn meg!
De dagene jeg ser tilbake på min ungdomstid og alle dens erfaringer, er de dagene jeg elsker å være voksen. - Fordi jeg slipper å kjenne den sterke smerten den første kjærlighetssorgen gir. Eller sviket fra en som står deg nær. Eller sorgen over at noen bare blir borte...
- Fordi jeg vet hva det handler om, og vet at livet går videre. Uansett. På godt og vondt.
Men...
Jeg har ikke lyst til å glemme noen av de epokene livet har.
Fordi det har gitt meg så veldig mange forskjellige erfaringer. Og jeg lærer stadig noe nytt.
Det er de dagene jeg elsker å få være meg.
En voksen
Jeg er voksen, føler meg voksen og vet at jeg er voksen. Og det er mange bra sider med det ved å være voksen.
Men...
Dager med utrolig mye å gjøre, er dager da jeg helst ville vært en ungdom.
- For å slippe unna litt av ansvaret og forventningene alle har til meg og det jeg skal klare å utføre. Fordi jeg da hadde kunnet si at jeg ikke har lært det der ennå.
Dager med regninger og lån som skal betales ville jeg helst vært et barn.
- For å få være den som får lommepenger, og ikke den som gir dem. Fordi jeg da ikke hadde hatt ansvaret for å tjene inn noe som helst
Dager der jeg er den teite voksne, som må si nei og lage noen nye regler, er dager jeg ville vært en baby.
- For å være en baby, betyr at det ikke finnes noen regler å følge. Og andre må innrette seg etter dine behov. Enten de liker det eller ikke.
Men...
De dagene jeg kler på meg akkurat det jeg vil, er de dagene jeg elsker å være voksen.
- Fordi jeg ikke lenger sliter med ungdommens usikkerhet og komplekser.
- Fordi jeg vet hvem jeg er og hva jeg liker og vil ha. Og jeg driter i om noen mener noe annet enn meg!
De dagene jeg ser tilbake på min ungdomstid og alle dens erfaringer, er de dagene jeg elsker å være voksen. - Fordi jeg slipper å kjenne den sterke smerten den første kjærlighetssorgen gir. Eller sviket fra en som står deg nær. Eller sorgen over at noen bare blir borte...
- Fordi jeg vet hva det handler om, og vet at livet går videre. Uansett. På godt og vondt.
Men...
Jeg har ikke lyst til å glemme noen av de epokene livet har.
Fordi det har gitt meg så veldig mange forskjellige erfaringer. Og jeg lærer stadig noe nytt.
Det er de dagene jeg elsker å få være meg.
En voksen
tirsdag 23. august 2011
Savn...
Savn er en rar ting. Og man forbinder som oftest savn med noe trist eller negativt.
Jeg tenker på savn som noe som minner deg på at du har hatt noe som var godt. Mange av de tingene man savner kan hentes frem igjen.
Jeg savner sommeren. Selv om den ikke er helt over enda, så savner jeg den. Fordi denne sommeren var så utrolig varm og god. Så da er det kanskje sola jeg savner mest?
Løsning: Ta solarium innimellom. Så holder brunfargen litt lenger, og kanskje jeg føler meg bedre.
Jeg savner å skrive sanger. Jeg vet ikke hvor evnen til å skrive sanger ble av, eller når det skjedde. Fordi det var noe jeg bare gradvis slutta med, og gjorde andre ting.
Løsning: Let frem den blå boka og bla i den. Kanskje jeg nå finner det siste verset i de sangene jeg ikke fikk ferdig sist jeg skrev.
Jeg savner mange mennesker jeg kjenner. Fordi de bor langt unna meg.
Løsning: Dra på besøk, ring eller skriv et kort. Mye mer koselig enn en kommentar på Facebook.
Kanskje jeg har en god løsning til: Skriv en sang om sommeren, og alle gledene den tida gir meg. Så blir savnet til noe veldig positivt. Og da kan jeg glede meg mer til neste sommer og neste gang jeg skal se vennene mine igjen.
Jeg tenker på savn som noe som minner deg på at du har hatt noe som var godt. Mange av de tingene man savner kan hentes frem igjen.
Jeg savner sommeren. Selv om den ikke er helt over enda, så savner jeg den. Fordi denne sommeren var så utrolig varm og god. Så da er det kanskje sola jeg savner mest?
Løsning: Ta solarium innimellom. Så holder brunfargen litt lenger, og kanskje jeg føler meg bedre.
Jeg savner å skrive sanger. Jeg vet ikke hvor evnen til å skrive sanger ble av, eller når det skjedde. Fordi det var noe jeg bare gradvis slutta med, og gjorde andre ting.
Løsning: Let frem den blå boka og bla i den. Kanskje jeg nå finner det siste verset i de sangene jeg ikke fikk ferdig sist jeg skrev.
Jeg savner mange mennesker jeg kjenner. Fordi de bor langt unna meg.
Løsning: Dra på besøk, ring eller skriv et kort. Mye mer koselig enn en kommentar på Facebook.
Kanskje jeg har en god løsning til: Skriv en sang om sommeren, og alle gledene den tida gir meg. Så blir savnet til noe veldig positivt. Og da kan jeg glede meg mer til neste sommer og neste gang jeg skal se vennene mine igjen.
tirsdag 2. august 2011
Jeg gruer meg...
Det er august nå. Den andre dagen i den åttende måneden i året. Det betyr at høsten snart kommer hit nord. Jeg liker høsten, med alle de vakre fargene i naturen. Det er tida etter høsten jeg gruer meg til. Den tida som på samisk kalles for čakčadálvi - høstvinter. Det er den tida før sneen faller, og den er mørk, kald og utrivelig.
Jeg vet ikke hvorfor jeg plutselig begynte å grue meg for det. Det bare kom over meg. Kanskje var det sola som forsvant bak Oalgevárre som fikk meg til å tenke på den mørke årstida? Jommen om jeg vet.
Jeg har ikke ferie lenger, og det er litt trist. Fordi det markerer at sommeren 2011 snart er historie. En sommer med ganske mange forskjellige opplevelser.
Ferie i Bulgaria sammen med samboer og to av barna, litt mer oppussing av huset vårt, og så den lange helga der en dato vil huskes for alltid.
Nemlig den 22. juli.
Gleder og sorger etter hverandre. Det er sånn livet er. Så da kan jeg vel bare grue meg til den mørke og kalde delen av året. Og heller glede meg til den lyse årstiden står for tur neste gang. Selv om det er et år til...
Fortsatt god sommer, enn så lenge :)
Jeg vet ikke hvorfor jeg plutselig begynte å grue meg for det. Det bare kom over meg. Kanskje var det sola som forsvant bak Oalgevárre som fikk meg til å tenke på den mørke årstida? Jommen om jeg vet.
Jeg har ikke ferie lenger, og det er litt trist. Fordi det markerer at sommeren 2011 snart er historie. En sommer med ganske mange forskjellige opplevelser.
Ferie i Bulgaria sammen med samboer og to av barna, litt mer oppussing av huset vårt, og så den lange helga der en dato vil huskes for alltid.
Nemlig den 22. juli.
Gleder og sorger etter hverandre. Det er sånn livet er. Så da kan jeg vel bare grue meg til den mørke og kalde delen av året. Og heller glede meg til den lyse årstiden står for tur neste gang. Selv om det er et år til...
Fortsatt god sommer, enn så lenge :)
tirsdag 26. juli 2011
Han var en av dem som kom hjem
Takk Gud og alle himmelens engler!
De tok vare på så mange av våre barn den 22. juli 2011 som de kunne.
De passet også på min førstefødte. Han var en av dem som kom hjem fra Utøya med livet i behold.
Aldri før har en tekstmelding satt verden så på hodet som den jeg fikk fra min sønn den fredagen klokka 17.45. Jeg leste den inni meg først, så leste jeg den høyt til min samboer. Det var en politimann som skjøt på AUF-deltakerne. Han kunne ikke ringe, det var altfor farlig. Så var det stille. Ingen livstegn kom før klokka ble 18.55. De ventet fortsatt på politi, skrev han.
Jeg holdt godt fast i telefonen min. Sjekket om den var på. Sjekket om det var kommet en melding som jeg ikke har hørt pipingen til. Klokka 19.33 ringer den. Det er han! Han er reddet, og nå skal han inn en ambulansebuss sammen med andre overlevende. Han vet ennå ikke noe om de andre ungdommene fra Karasjok. "Det er bare kaos her", forteller han, og må legge på.
Min sønn lever! Han er ikke en av de drepte som vi ser bildene av på tv-sendingen.
Etter det ser jeg på tv med en annen følelse. Men den kvelden fikk jeg kjenne på hvordan det er når tida spilte både den største og den minste rolle. Midt i alt som pågikk brydde jeg meg ikke om hva klokka var, men syntes at tida som gikk var altfor lang.
De neste timene fulgte jeg med på tv-sendingene og nettartiklene for å se om han kanskje var på bildene som ble vist. Han var ikke der, men jeg visste jo at han befant seg i trygghet.
Men en mors hjerte roer seg ikke før barnet er kommet hjem. Natta ble lang, og fylt av tanker. Vonde følelser. Sorg. Glede. Uro. Den natta rommet så veldig mye, på godt og vondt.
Så begynte en ny ventetid; At han skulle komme hjem.
Den 24. juli 2011 klokka 17.14 kom han ut av flyet på Banak lufthavn.
Å endelig kunne se ham igjen bekreftet det jeg egentlig visste; Han var i live. Han var en av dem som kom hjem.
Hans opplevelse på Utøya skal jeg ikke gjengi her. Den historien får han dele selv med dem han ønsker å dele den med.
Jeg takker Gud og himmelens engler for jobben de gjorde der ute den ettermiddagen. De 69 ungdommene som ikke fikk vende hjem til familiene sine vil sikkert bli passet godt på i himmelen.
Jeg føler med alle de foreldre som ikke fikk det samme budskapet som meg den 22. juli.
Måtte dere finne en vei videre i sorgen...
fredag 15. juli 2011
Handywoman = meg
Åh, jeg er både stolt og fornøyd! Med meg selv, faktisk!
Jeg gjør for tiden mange ting jeg egentlig ikke kan, og jeg får det nokså bra til. Fagfolk hadde sikkert funnet mye å sette fingeren på, men det er ikke så nøye. Så lenge det duger for meg er det bra nok.
Jeg er endelig ferdig med å pusse grunnmuren på huset vårt. Nesten, da. Men det er like før jeg kan si at nå skal det ikke pusses mer på den. Det er faktisk nokså vanskelig, og ikke minst pirkete. Og så er det skikkelig irriterende når alt detter ned igjen, to sekunder etter at du klisja det på. Jeg mistet tålmodigheten to ganger i dag, men tok meg sammen like fort som jeg ble utålmodig. Tenkte "jeg er snart ferdig, jeg er snart ferdig, det blir så bra, det blir så bra, det blir så bra". Pluss at jeg nynna på en sang. Da gikk det bedre, og ingenting datt ned mer.
Etter hvert nye ferdigpussede område smilte jeg for meg selv. Fordi jeg så lyset i enden av tunnelen. Jeg var snart ferdig! Så da jeg endelig la siste hånd på verket (for i dag...), kjente jeg en god tilfredshet og stolthet krype innover meg. Det er deilig å være fornøyd med seg selv! Den følelsen burde man ha mye oftere i hverdagen. Kanskje man hadde hatt det mye, mye bedre med seg selv da?
En annen ting jeg egentlig ikke kan, er å skifte verandabord. Men det skal jeg prøve å få til om noen dager. Stabelen med bord er allerede levert, så det er egentlig bare å sette i gang. Jeg må bare pusse muren ferdig først. Og så male den. Pluss at garasjen bare mangler et strøk til før den er ferdigmalt.
Men jeg rekker alt dette før ferien min er over for i år. Jeg er jo en handywoman, så jeg skal nok få det til!
Hvis ikke, så kan jeg alltids gjøre det ferdig etter jobb. Bare det blir ferdig alt sammen før sneen kommer, så er det ikke farlig :)
Jeg gjør for tiden mange ting jeg egentlig ikke kan, og jeg får det nokså bra til. Fagfolk hadde sikkert funnet mye å sette fingeren på, men det er ikke så nøye. Så lenge det duger for meg er det bra nok.
Jeg er endelig ferdig med å pusse grunnmuren på huset vårt. Nesten, da. Men det er like før jeg kan si at nå skal det ikke pusses mer på den. Det er faktisk nokså vanskelig, og ikke minst pirkete. Og så er det skikkelig irriterende når alt detter ned igjen, to sekunder etter at du klisja det på. Jeg mistet tålmodigheten to ganger i dag, men tok meg sammen like fort som jeg ble utålmodig. Tenkte "jeg er snart ferdig, jeg er snart ferdig, det blir så bra, det blir så bra, det blir så bra". Pluss at jeg nynna på en sang. Da gikk det bedre, og ingenting datt ned mer.
Etter hvert nye ferdigpussede område smilte jeg for meg selv. Fordi jeg så lyset i enden av tunnelen. Jeg var snart ferdig! Så da jeg endelig la siste hånd på verket (for i dag...), kjente jeg en god tilfredshet og stolthet krype innover meg. Det er deilig å være fornøyd med seg selv! Den følelsen burde man ha mye oftere i hverdagen. Kanskje man hadde hatt det mye, mye bedre med seg selv da?
En annen ting jeg egentlig ikke kan, er å skifte verandabord. Men det skal jeg prøve å få til om noen dager. Stabelen med bord er allerede levert, så det er egentlig bare å sette i gang. Jeg må bare pusse muren ferdig først. Og så male den. Pluss at garasjen bare mangler et strøk til før den er ferdigmalt.
Men jeg rekker alt dette før ferien min er over for i år. Jeg er jo en handywoman, så jeg skal nok få det til!
Hvis ikke, så kan jeg alltids gjøre det ferdig etter jobb. Bare det blir ferdig alt sammen før sneen kommer, så er det ikke farlig :)
lørdag 9. juli 2011
Aldri bra nok, uansett
Det er varmt i Karasjok for tida. VELDIG varmt. I skrivende stund viser gradestokken 30,4 grader i stua, mens det er 23,7 utenfor vinduet.
Det kjennes som om hodet skal smelte snart. Og jeg føler ubehag. Jeg tror ikke at jeg har følt at varme er ubehagelig siden juni 1997, da jeg var høygravid. Da var det varmt, og aller verst var det i magen min.
Jeg er ikke høygravid nå, men føler ubehag likevel. Jeg misliker å svette, og det er det jeg gjør akkurat nå.
I fjor hadde vi en kald og regnfull sommer. Vi gikk rundt og klagde over at sola var fraværende, og alle mislikte det kalde gufne været. Folk reiste til Syden for å få litt varme i kroppen og litt farge på huden.
Så håpet vi på at neste sommer skulle bli bedre. Vel, den har vært tusen ganger bedre så langt. Men vi er fortsatt ikke fornøyde med været. Fordi det nå er så altfor varmt...
Gud gjør virkelig det beste han kan, tror jeg. Men vi mennesker er vanskelige å tilfredsstille. Vi klager alltid. Det er aldri bra nok, uansett.
Det er veldig synd.
Jeg skal i allefall prøve å glede meg over alle solskinnsdager i tida fremover. Så får jeg heller klage over ting som er verd å klage over.
Fortsatt god sommer! Nyt varmen mens den er her :)
Det kjennes som om hodet skal smelte snart. Og jeg føler ubehag. Jeg tror ikke at jeg har følt at varme er ubehagelig siden juni 1997, da jeg var høygravid. Da var det varmt, og aller verst var det i magen min.
Jeg er ikke høygravid nå, men føler ubehag likevel. Jeg misliker å svette, og det er det jeg gjør akkurat nå.
I fjor hadde vi en kald og regnfull sommer. Vi gikk rundt og klagde over at sola var fraværende, og alle mislikte det kalde gufne været. Folk reiste til Syden for å få litt varme i kroppen og litt farge på huden.
Så håpet vi på at neste sommer skulle bli bedre. Vel, den har vært tusen ganger bedre så langt. Men vi er fortsatt ikke fornøyde med været. Fordi det nå er så altfor varmt...
Gud gjør virkelig det beste han kan, tror jeg. Men vi mennesker er vanskelige å tilfredsstille. Vi klager alltid. Det er aldri bra nok, uansett.
Det er veldig synd.
Jeg skal i allefall prøve å glede meg over alle solskinnsdager i tida fremover. Så får jeg heller klage over ting som er verd å klage over.
Fortsatt god sommer! Nyt varmen mens den er her :)
onsdag 6. juli 2011
Borte bra, hjemme best - atter en gang
Jeg kom hjem fra Bulgaria i går. Var der i bare én uke, men det holdt i massevis. Reisefølget denne gang var meg, kjæresten, dattera mi på 14 og stesønnen min på 12.
Jeg har hørt at været liksom er så bra i Bulgaria, og spesielt langs Svartehavskysten. Vår 7 dagersferie besto av ca 2,5 dager med fint vær = solskinn og varme. En av de dagene medførte en god del solbrenthet for alle fire. Det gjør ingenting å bli litt solbrent, for da har man liksom bevis på at man har opplevd hvertfall litt sol i Syden. Nå er jeg bare litt rød der jeg var veldig rød, og det svir ikke i det hele tatt. Så da glir vel rødheta over i pen brunfarge etterhvert. Det gleder jeg meg til.
Jeg likte Bulgaria. Men så er det sjelden jeg ikke liker de landene jeg besøker...
Det er en ting som fryder meg mer enn noe annet når jeg er i nye land; å lære meg noen innfødte gloser. På denne turen lærte jeg takk -blagodarya, vær så god - mola, god morgen - dobro utro, god dag - dober den, veldig varmt - mnogo toplo og sexy dame - toplo zhena.
Bulgarerne så ut til å sette pris på at man hilser på deres språk når man kommer inn i en butikk eller en restaurant. Og jeg hilste mer enn gjerne. Uttalen slet jeg med noen ganger, men hvis jeg hadde vært der noe lenger enn en uke, så hadde jeg sikkert lært meg mange fler gloser.
Å bade i Svartehavet var deilig. Og så likte jeg de turene jeg tok innom Rose spa. Anti-cellulitt massasje, massasje av hele kroppen og en liten pedikyr var det jeg unnet meg. Dattera mi var med en av gangene, og hun koste seg også der. Det var koselig, fordi det er ikke så vanlig mor-datter-aktivitet for oss akkurat...
Shopping var også koselig. Særlig i gamle Nessebar, fordi butikkene der var så mange og så små. Da slipper man å gå lenge inne i hver butikk. Mye bedre å pløye seg gjennom dem alle på noen timer. Da får man sett så mye mer. Tror man. Fordi man oppdager etterhvert at de samme varene finnes noen gater lenger bort. Til akkurat samme pris som i den butikken du var innom først.
Hjemlengselen kom mandag. Grytidlig tirsdag morgen skulle vi hjem. Det gjorde meg ingenting. Jeg ville hjem til egen seng. Den på hotellet var hard. Jeg er ikke så veldig begeistret for myke madrasser, men den på vårt hotell var i hardeste laget. Jeg lengtet etter vannkokeren min og Nescafé-krukka mi. Å få drikke kaffe akkurat når jeg har lyst i egen sofa er herlig. Men mest av alt savnet jeg Alfie. Maskråka av en hund var faktisk savnet....
Borte bra, hjemme best. Atter en gang. Heldigvis. For det vitner vel om at man trives hjemme
God sommer :)
Jeg har hørt at været liksom er så bra i Bulgaria, og spesielt langs Svartehavskysten. Vår 7 dagersferie besto av ca 2,5 dager med fint vær = solskinn og varme. En av de dagene medførte en god del solbrenthet for alle fire. Det gjør ingenting å bli litt solbrent, for da har man liksom bevis på at man har opplevd hvertfall litt sol i Syden. Nå er jeg bare litt rød der jeg var veldig rød, og det svir ikke i det hele tatt. Så da glir vel rødheta over i pen brunfarge etterhvert. Det gleder jeg meg til.
Jeg likte Bulgaria. Men så er det sjelden jeg ikke liker de landene jeg besøker...
Det er en ting som fryder meg mer enn noe annet når jeg er i nye land; å lære meg noen innfødte gloser. På denne turen lærte jeg takk -blagodarya, vær så god - mola, god morgen - dobro utro, god dag - dober den, veldig varmt - mnogo toplo og sexy dame - toplo zhena.
Bulgarerne så ut til å sette pris på at man hilser på deres språk når man kommer inn i en butikk eller en restaurant. Og jeg hilste mer enn gjerne. Uttalen slet jeg med noen ganger, men hvis jeg hadde vært der noe lenger enn en uke, så hadde jeg sikkert lært meg mange fler gloser.
Å bade i Svartehavet var deilig. Og så likte jeg de turene jeg tok innom Rose spa. Anti-cellulitt massasje, massasje av hele kroppen og en liten pedikyr var det jeg unnet meg. Dattera mi var med en av gangene, og hun koste seg også der. Det var koselig, fordi det er ikke så vanlig mor-datter-aktivitet for oss akkurat...
Shopping var også koselig. Særlig i gamle Nessebar, fordi butikkene der var så mange og så små. Da slipper man å gå lenge inne i hver butikk. Mye bedre å pløye seg gjennom dem alle på noen timer. Da får man sett så mye mer. Tror man. Fordi man oppdager etterhvert at de samme varene finnes noen gater lenger bort. Til akkurat samme pris som i den butikken du var innom først.
Hjemlengselen kom mandag. Grytidlig tirsdag morgen skulle vi hjem. Det gjorde meg ingenting. Jeg ville hjem til egen seng. Den på hotellet var hard. Jeg er ikke så veldig begeistret for myke madrasser, men den på vårt hotell var i hardeste laget. Jeg lengtet etter vannkokeren min og Nescafé-krukka mi. Å få drikke kaffe akkurat når jeg har lyst i egen sofa er herlig. Men mest av alt savnet jeg Alfie. Maskråka av en hund var faktisk savnet....
Borte bra, hjemme best. Atter en gang. Heldigvis. For det vitner vel om at man trives hjemme
God sommer :)
søndag 19. juni 2011
Fascinerende Hurtigruta!
Hurtigruta er det folk prater og skriver om i disse dager. Jeg synes det er fascinerende at en båttur fra Bergen til Kirkenes har vakt så stor oppsikt. Men samtidig jubler jeg for NRK som gjennomfører seilasen på direkten - minutt for minutt. Det banker varmt i mitt NRK-hjerte nå :)
Jeg har ikke så dilla at jeg ser bare på Hurtigruta, men jeg svitsjer ofte innom NRK2. Det må jeg innrømme. Og da er det for å se om den er nært en havn eller ikke. Det er både litt rart og rørende å se hvor stor oppmerksomhet denne skuta får på sin ferd nordover. Folk vinker og vifter med flagg, korps spiller og det arrangeres Hurtigrutas dag flere steder.
Nerven for samfunnene langs Norskekysten kalles den, og det tror jeg på. Og det tror jeg på fordi jeg nylig med egne øyne har sett Hurtigruta ankomme to havner i Finnmark. Den får folk til å ta spaserturen til kaia, både med og uten hund. Det beviser at folk følger med på denne tradisjonsrike og ærverdige skuta, med eller uten NRKs kameraer på slep.
I sommer skal vi kjøre ut til Hamningberg her i Finnmark fylke. Det er en bygd som stedets siste innbygger forlot i 1964. Hurtigruta dro sikkert forbi Hamningberg i den tida. Ikke vet jeg. Men den klarte hvertfall ikke holde liv i nettopp det samfunnet. Det er veldig synd. Men det var garantert ikke Hurtigrutas skyld at folk forlot Hamningberg. Der var nok helt andre og mer kompliserte ting som avgjorde bygdas skjebne.
Men jeg håper at alle de som seiler med Hurtigruta får høre om Hamningberg når de seiler forbi. At slike forlatte samfunn finnes det så altfor mange av. Jeg håper at noen forteller dem at Vardøs innbyggere frykter at det samme skal skje med deres by. At det er en snøballkrig som skaper liv og røre i nettopp denne byen, dog kun en gang i året, men men. Liv og røre som fisken i havet skapte i gamle dager. Den gang havet ikke var så svart som nå.
Fascinerende Hurtigruta. Nå legger den til kai i Brønnøysund. Stedet der alt som foregår i Norge blir registrert, det være seg registrering av en bil eller en konkurs. Folkene på Brønnøysund vet det meste som skjer av nevneverdige ting i vårt land. Kanskje de vet hva som skjedde med Hamningberg? Og kanskje de vet utfra statistikkene sine om det lar seg gjøre å vekke et dødt sted til liv igjen...?
Langt inni meg kjenner jeg at jeg gleder meg sammen med alle som jubler for MS Nordnorge på det andre døgnet. Måtte denne seilasen bringe noe godt med seg for alle langs vår vakre, langstrakte kyst. At fremtiden for folk ser lovende ut. Så får vi se Hurtigruta seile i fremtida også, der den fortsatt fungerer som nerven for kystsamfunnene våre.
Jeg har ikke så dilla at jeg ser bare på Hurtigruta, men jeg svitsjer ofte innom NRK2. Det må jeg innrømme. Og da er det for å se om den er nært en havn eller ikke. Det er både litt rart og rørende å se hvor stor oppmerksomhet denne skuta får på sin ferd nordover. Folk vinker og vifter med flagg, korps spiller og det arrangeres Hurtigrutas dag flere steder.
Nerven for samfunnene langs Norskekysten kalles den, og det tror jeg på. Og det tror jeg på fordi jeg nylig med egne øyne har sett Hurtigruta ankomme to havner i Finnmark. Den får folk til å ta spaserturen til kaia, både med og uten hund. Det beviser at folk følger med på denne tradisjonsrike og ærverdige skuta, med eller uten NRKs kameraer på slep.
I sommer skal vi kjøre ut til Hamningberg her i Finnmark fylke. Det er en bygd som stedets siste innbygger forlot i 1964. Hurtigruta dro sikkert forbi Hamningberg i den tida. Ikke vet jeg. Men den klarte hvertfall ikke holde liv i nettopp det samfunnet. Det er veldig synd. Men det var garantert ikke Hurtigrutas skyld at folk forlot Hamningberg. Der var nok helt andre og mer kompliserte ting som avgjorde bygdas skjebne.
Men jeg håper at alle de som seiler med Hurtigruta får høre om Hamningberg når de seiler forbi. At slike forlatte samfunn finnes det så altfor mange av. Jeg håper at noen forteller dem at Vardøs innbyggere frykter at det samme skal skje med deres by. At det er en snøballkrig som skaper liv og røre i nettopp denne byen, dog kun en gang i året, men men. Liv og røre som fisken i havet skapte i gamle dager. Den gang havet ikke var så svart som nå.
Fascinerende Hurtigruta. Nå legger den til kai i Brønnøysund. Stedet der alt som foregår i Norge blir registrert, det være seg registrering av en bil eller en konkurs. Folkene på Brønnøysund vet det meste som skjer av nevneverdige ting i vårt land. Kanskje de vet hva som skjedde med Hamningberg? Og kanskje de vet utfra statistikkene sine om det lar seg gjøre å vekke et dødt sted til liv igjen...?
Langt inni meg kjenner jeg at jeg gleder meg sammen med alle som jubler for MS Nordnorge på det andre døgnet. Måtte denne seilasen bringe noe godt med seg for alle langs vår vakre, langstrakte kyst. At fremtiden for folk ser lovende ut. Så får vi se Hurtigruta seile i fremtida også, der den fortsatt fungerer som nerven for kystsamfunnene våre.
fredag 10. juni 2011
Skal, skal ikke?
Jeg har drevet med litt rote-rydding her om dagen da vi hadde to dager med pissregn her i Karasjok.
Rote-rydding er et veldig fint tidsfordriv som jeg har holdt på med så lenge jeg kan huske.
Prinsippet for rote-rydding er som følger:
1. trekk ut alle ting fra f.eks klesskap eller skuffer = roting
2. begynn å sortere alt som ligger på gulvet foran deg = rydding
Til slutt finner du mange ting du kan kaste, ting du hadde mista og ikke minst, ting du hadde glemt.
Jeg fant noen bilder. Jeg hadde ikke glemt dem, og ikke mista dem heller. Jeg hadde bare glemt at de lå i akkurat DEN skuffa...
Vel, de bildene inneholder blant anna det sort-hvitt bildet som er her på bloggen min. De bildene er tatt sommeren 2002 hos dyktige Bente Monica Hætta. Og jeg har innimellom tatt dem frem og sett på dem. Altså de gangene jeg rote-rydder.
Vel, de dukket opp igjen nå også. Og det var da jeg satte meg godt til rette og lurte på hvorfor i alle dager jeg fant på å klippe det lange håret mitt kortere?!
I 2002 hadde jeg mørkt langt hår (faktisk det lengste jeg noen gang har hatt), og jeg kledde det. Men, så i 2005 har jeg plutselig blondt litt kortere (halvlangt) hår. Og da var jeg også fornøyd med håret som det var akkurat da. Men, jeg kan ikke huske hvorfor jeg gikk tilbake til å bleke det igjen. For nå i 2011 er jeg mørk på håret igjen. Så da er det åpenbart noe jeg liker. Hvorfor har jeg da innimellom bleket det igjen, når jeg til syvende og sist farger det mørkt igjen en stund etterpå?
Med de spørsmålene sitter jeg derfor her og lurer på "skal, skal ikke"? Jeg har mørkt hår nå, men har fått innmari lyst til å bleke det igjen. Hmmmm, et sånt evig dilemma... Jeg vet jo at jeg kler mørkt hår bedre enn blondt. Likevel lengter jeg av en eller anna grunn til mine blondinedager.
Jeg får heller spørre "skal, skal ikke" angående lengden på håret mitt nu. Langt eller halvlangt? Klarer jeg å spare til 2002-lengden? Det får bli mitt hår-mål i 2011. Å få samme hårlengde som for 9 år siden. Kanskje jeg da føler meg fotogen igjen??? For nu er jeg veldig misfornøyd med bildene som blir tatt av meg. Til og med dyktige Bente Monica hadde vel ikke klart å knipse bilder av meg nu som jeg ville blitt 100 % fornøyd med.
Skal, skal ikke? Ok, skal! Så i 2012 er jeg vel litt mer langhåret enn nu. Dere får se det bildet som knipses da, som jeg synes er det beste.... ;)
God pinsehelg!
Rote-rydding er et veldig fint tidsfordriv som jeg har holdt på med så lenge jeg kan huske.
Prinsippet for rote-rydding er som følger:
1. trekk ut alle ting fra f.eks klesskap eller skuffer = roting
2. begynn å sortere alt som ligger på gulvet foran deg = rydding
Til slutt finner du mange ting du kan kaste, ting du hadde mista og ikke minst, ting du hadde glemt.
Jeg fant noen bilder. Jeg hadde ikke glemt dem, og ikke mista dem heller. Jeg hadde bare glemt at de lå i akkurat DEN skuffa...
Vel, de bildene inneholder blant anna det sort-hvitt bildet som er her på bloggen min. De bildene er tatt sommeren 2002 hos dyktige Bente Monica Hætta. Og jeg har innimellom tatt dem frem og sett på dem. Altså de gangene jeg rote-rydder.
Vel, de dukket opp igjen nå også. Og det var da jeg satte meg godt til rette og lurte på hvorfor i alle dager jeg fant på å klippe det lange håret mitt kortere?!
I 2002 hadde jeg mørkt langt hår (faktisk det lengste jeg noen gang har hatt), og jeg kledde det. Men, så i 2005 har jeg plutselig blondt litt kortere (halvlangt) hår. Og da var jeg også fornøyd med håret som det var akkurat da. Men, jeg kan ikke huske hvorfor jeg gikk tilbake til å bleke det igjen. For nå i 2011 er jeg mørk på håret igjen. Så da er det åpenbart noe jeg liker. Hvorfor har jeg da innimellom bleket det igjen, når jeg til syvende og sist farger det mørkt igjen en stund etterpå?
Med de spørsmålene sitter jeg derfor her og lurer på "skal, skal ikke"? Jeg har mørkt hår nå, men har fått innmari lyst til å bleke det igjen. Hmmmm, et sånt evig dilemma... Jeg vet jo at jeg kler mørkt hår bedre enn blondt. Likevel lengter jeg av en eller anna grunn til mine blondinedager.
Jeg får heller spørre "skal, skal ikke" angående lengden på håret mitt nu. Langt eller halvlangt? Klarer jeg å spare til 2002-lengden? Det får bli mitt hår-mål i 2011. Å få samme hårlengde som for 9 år siden. Kanskje jeg da føler meg fotogen igjen??? For nu er jeg veldig misfornøyd med bildene som blir tatt av meg. Til og med dyktige Bente Monica hadde vel ikke klart å knipse bilder av meg nu som jeg ville blitt 100 % fornøyd med.
Skal, skal ikke? Ok, skal! Så i 2012 er jeg vel litt mer langhåret enn nu. Dere får se det bildet som knipses da, som jeg synes er det beste.... ;)
God pinsehelg!
torsdag 2. juni 2011
Her er formørkelsen, og jeg har sett den med egne øyne!
Det var en meget spesiell opplevelse, og jeg er glad for at samboeren gidda å bli med meg ut av bygda for å se på formørkelsen!
onsdag 1. juni 2011
Venter på midnattssolformørkelse
Sent i kveld 1. juni skal det være midnattssolformørkelse. Jeg visste ikke at det var noe som het det, men det høres så fascinerende ut at jeg skal se etter den. Jeg som så mange andre her i Nord-Norge.
NASA følger også med på denne formørkelsen. Fordi den går ikke an å se så mange steder på jordkloden.
Solformørkelser og måneformørkelser er noe som skjer sjelden visse steder på jorda, så det at denne type formørkelse er særegent for Skandinavia, er jo bare fint. Vi fortjener jo også at det er noe som er "bare vårt". Som gjør vår del av verden til noe spesielt. Ikke det at vi ikke har spesielle ting her utenom formørkelsen.
I Skandinavia finnes mitt folk, samene. Vi er spesielle fordi vi har eget språk, egne klær og tradisjoner. Vi bor i fire land, og i alle disse landene har man utrolig mye mygg. Hvis ikke det er spesielt, så vet ikke jeg... Og mygga varer lengre enn en midnattssolformørkelse, så da er vel det mer spesielt? Sikkert ikke, for jeg har aldri hørt at NASA gidder å følge med på myggsvermene våre.
I det nordligste Skandinavia finnes det spesielt dårlige veier. Jeg trur det er den spesielle naturen vår som gjør det. Ny og fin asfalt er fin kun i noen år før den er sprukket og humpete. Så det turistene våre får se når de kommer hit, er ekstremt vakker natur der de suser avgårde på veier som er ekstremt dårlige. De føler sikkert at de har kommet til verdens ende, og det er garantert en spesiell følelse!
Her jeg sitter, så må jeg tenke over hva som egentlig er spesielt og særeget med stedet jeg bor. Det er vel kanskje ikke så mye i mine øyne, men for dem som besøker Finnmark så er det vel det. Like mye som jeg synes at andre land har sine særegenheter når jeg besøker dem. Noe som er spesielt for meg, er Eiffeltårnet i Paris. Og det er ikke sikkert jeg hadde syntes det hvis Eiffeltårnet sto i Karasjok. Da ville den vært dagligdags.
Men midnattssola er og blir noe spesielt, for meg som for turistene som kommer hit for å se den. Den gir så mye glede når den endelig er her, og da kjenner jeg hvor mye jeg har savna den.
Så jeg kjenner nå at jeg gleder meg til å se midnattssolformørkelsen. Bare noen timer igjen. Og heldigvis forsvinner sola bare for en liten stund denne gang. Den har jo nettopp kommet, så det ville vært ille å "miste" den igjen.
God formørkelse til alle som får sett den! Kanskje jeg klarer å få tatt bilde av den. Hvis jeg får det til, så publiserer jeg det her :)
NASA følger også med på denne formørkelsen. Fordi den går ikke an å se så mange steder på jordkloden.
Solformørkelser og måneformørkelser er noe som skjer sjelden visse steder på jorda, så det at denne type formørkelse er særegent for Skandinavia, er jo bare fint. Vi fortjener jo også at det er noe som er "bare vårt". Som gjør vår del av verden til noe spesielt. Ikke det at vi ikke har spesielle ting her utenom formørkelsen.
I Skandinavia finnes mitt folk, samene. Vi er spesielle fordi vi har eget språk, egne klær og tradisjoner. Vi bor i fire land, og i alle disse landene har man utrolig mye mygg. Hvis ikke det er spesielt, så vet ikke jeg... Og mygga varer lengre enn en midnattssolformørkelse, så da er vel det mer spesielt? Sikkert ikke, for jeg har aldri hørt at NASA gidder å følge med på myggsvermene våre.
I det nordligste Skandinavia finnes det spesielt dårlige veier. Jeg trur det er den spesielle naturen vår som gjør det. Ny og fin asfalt er fin kun i noen år før den er sprukket og humpete. Så det turistene våre får se når de kommer hit, er ekstremt vakker natur der de suser avgårde på veier som er ekstremt dårlige. De føler sikkert at de har kommet til verdens ende, og det er garantert en spesiell følelse!
Her jeg sitter, så må jeg tenke over hva som egentlig er spesielt og særeget med stedet jeg bor. Det er vel kanskje ikke så mye i mine øyne, men for dem som besøker Finnmark så er det vel det. Like mye som jeg synes at andre land har sine særegenheter når jeg besøker dem. Noe som er spesielt for meg, er Eiffeltårnet i Paris. Og det er ikke sikkert jeg hadde syntes det hvis Eiffeltårnet sto i Karasjok. Da ville den vært dagligdags.
Men midnattssola er og blir noe spesielt, for meg som for turistene som kommer hit for å se den. Den gir så mye glede når den endelig er her, og da kjenner jeg hvor mye jeg har savna den.
Så jeg kjenner nå at jeg gleder meg til å se midnattssolformørkelsen. Bare noen timer igjen. Og heldigvis forsvinner sola bare for en liten stund denne gang. Den har jo nettopp kommet, så det ville vært ille å "miste" den igjen.
God formørkelse til alle som får sett den! Kanskje jeg klarer å få tatt bilde av den. Hvis jeg får det til, så publiserer jeg det her :)
tirsdag 24. mai 2011
Alt som skal gjøres før det irriterer
Det er snart sommer, og når den endelig er her får man nok å gjøre. Sånn er det å ha hus.
Jeg trives ute om sommeren. Så lenge det ikke kryr av mygg rundt meg. For det gjør det veldig ofte her i Karasjok. Særlig mye mygg er det på plenen. Mygga er ikke å se noen steder når man kommer ut av huset, men straks man tråkker litt på plenen dukker de opp. Fra intet...
På plenen finnes blomsterbedene mine. Dermed blir jeg oppspist av mygg mens jeg luker og utfører diverse annet forefallende hagearbeid. Blomsterbedene ser faktisk aller best ut ovenfra. Fra verandaen. Der er det nemlig sjelden mygg. Så der trives jeg.
Jeg så nyhetene at det visstnok skal bli mindre mygg i sommer enn det var i fjor. Godt å høre! Kanskje jeg da kan luke litt oftere i bedene mine denne sommeren? Men de ser vel best ut ovenfra i år også... Forresten er det mye mer mygg i Kautokeino enn i Karasjok. Så jeg klager ikke så veldig ofte over mygga som er her. Ikke høyt, i allefall...
Vi malte huset i fjor høst, og nesten hele garasjen. Heldigvis er den siste umalte veggen på den siden vi ikke ser fra huset og gårdsplassen. Så da irriterer den ikke like intenst som den ville gjort hvis jeg hadde sett den hver gang jeg går ut av huset. En gul vegg og tre grønne vegger er ikke noe pent. Så det må gjøres ferdig i sommer. Hvis ikke, så vil den ene gule veggen til å begynne å irritere meg. I tankene, altså.
Vi sølte veldig mye maling her og der mens vi malte huset i fjor. Vi var heldig å ha mange hjelpere, så vi ble fort ferdig. Noen steder har vi sølt veldig mye, så det ser veldig ille ut. Det at vi sølte maling gjorde ingenting, det var beskjeden alle malerne fikk. Fordi planen var å bytte ut alle verandabordene, og på trappa. De var jo så gamle og flisete likevel. Så i sommer må det byttes ut. Ellers vil det begynne å irritere meg til slutt. Ikke bare i tankene. Fordi jeg ser de bordene hver gang jeg bruker trappa og verandaen.
Følgende scenario er tenkelig: Jeg planter blomster og går ut for å luke. Så må jeg stikke av fra mygga som vil spise meg opp. Jeg stikker ut på verandaen for å nyte synet av bedene mine, myggfritt. Men, så blir idyllen brutt av synet av hundrevis av malingsflekker på verandabordene. Irritasjonen tar overhånd.
Jeg vet hva som må gjøres, for min egen sjelfreds skyld:
1. Male den ene gule garasjeveggen grønn
2. Skifte ut verandabordene, og de på trappa
Hvis jeg gjør de to tingene kan det hende jeg helt klarer å overse noen malingsflekker hist og her på muren. For vi sølte litt der også i fjor...
Eller var det sommeren 2011 at muren også skulle pusses og males...?
Sommeren er kort her oppe, så det er ikke sikkert vi rekker alt.....
Men sånn er det å ha hus. Der er alltid nok å gjøre...
Jeg trives ute om sommeren. Så lenge det ikke kryr av mygg rundt meg. For det gjør det veldig ofte her i Karasjok. Særlig mye mygg er det på plenen. Mygga er ikke å se noen steder når man kommer ut av huset, men straks man tråkker litt på plenen dukker de opp. Fra intet...
På plenen finnes blomsterbedene mine. Dermed blir jeg oppspist av mygg mens jeg luker og utfører diverse annet forefallende hagearbeid. Blomsterbedene ser faktisk aller best ut ovenfra. Fra verandaen. Der er det nemlig sjelden mygg. Så der trives jeg.
Jeg så nyhetene at det visstnok skal bli mindre mygg i sommer enn det var i fjor. Godt å høre! Kanskje jeg da kan luke litt oftere i bedene mine denne sommeren? Men de ser vel best ut ovenfra i år også... Forresten er det mye mer mygg i Kautokeino enn i Karasjok. Så jeg klager ikke så veldig ofte over mygga som er her. Ikke høyt, i allefall...
Vi malte huset i fjor høst, og nesten hele garasjen. Heldigvis er den siste umalte veggen på den siden vi ikke ser fra huset og gårdsplassen. Så da irriterer den ikke like intenst som den ville gjort hvis jeg hadde sett den hver gang jeg går ut av huset. En gul vegg og tre grønne vegger er ikke noe pent. Så det må gjøres ferdig i sommer. Hvis ikke, så vil den ene gule veggen til å begynne å irritere meg. I tankene, altså.
Vi sølte veldig mye maling her og der mens vi malte huset i fjor. Vi var heldig å ha mange hjelpere, så vi ble fort ferdig. Noen steder har vi sølt veldig mye, så det ser veldig ille ut. Det at vi sølte maling gjorde ingenting, det var beskjeden alle malerne fikk. Fordi planen var å bytte ut alle verandabordene, og på trappa. De var jo så gamle og flisete likevel. Så i sommer må det byttes ut. Ellers vil det begynne å irritere meg til slutt. Ikke bare i tankene. Fordi jeg ser de bordene hver gang jeg bruker trappa og verandaen.
Følgende scenario er tenkelig: Jeg planter blomster og går ut for å luke. Så må jeg stikke av fra mygga som vil spise meg opp. Jeg stikker ut på verandaen for å nyte synet av bedene mine, myggfritt. Men, så blir idyllen brutt av synet av hundrevis av malingsflekker på verandabordene. Irritasjonen tar overhånd.
Jeg vet hva som må gjøres, for min egen sjelfreds skyld:
1. Male den ene gule garasjeveggen grønn
2. Skifte ut verandabordene, og de på trappa
Hvis jeg gjør de to tingene kan det hende jeg helt klarer å overse noen malingsflekker hist og her på muren. For vi sølte litt der også i fjor...
Eller var det sommeren 2011 at muren også skulle pusses og males...?
Sommeren er kort her oppe, så det er ikke sikkert vi rekker alt.....
Men sånn er det å ha hus. Der er alltid nok å gjøre...
lørdag 21. mai 2011
Syk.... Og lei.......
Jeg er syk. Rettere og mer presist sagt så er jeg forkjøla. Med det som følger med en god forkjølelse, heshet, tetthet, og ikke minst en sterk følelse av å se ut som en dass.
Jeg er ikke alene syk her i huset. Vi er tre syke mennesker her. Og nå er vi alle like lei av å være syk.
Ser ut som en dass, ja. Dusjing hjelper ikke. Man blir bare renere. Ikke piggere eller mer sexy eller søt. Tålmodigheta vokser heller ikke av en god dusj. Den er nokså tynnslitt etter mer enn en uke med elendig form. Jeg misliker å ikke oppfatte ting like fort som ellers, og så misliker jeg å feiloppfatte ting. Den minste lille ting kan bli en kjempediger irritasjon.
Legen kaller det for virus. Da må det gå over av seg selv. Antibiotika dreper ikke virus. Jeg skulle ønske den gjorde det. For nå er jeg virkelig lei av å være syk. Planen min var å ønske en etterlengtet vår velkommen hit til Sameland. Endelig er den iskalde vinteren over for denne gang! Og her ligger og sitter jeg...
Alfie er også lei av syke folk. Han er lei av at ingen kan gå tur med ham. Vi våger oss ikke ut lenge av gangen. Fordi da risikerer man at viruset får overtaket igjen. At man blir slengt tilbake til den superelendige formen man hadde dag to. Det vil ingen av oss. Så da må Alfie bare vente. Dessverre...
Jeg vil ut og ønske våren velkommen. Derfor ligger jeg her. Og pleier min såre hals og tette nese alt jeg klarer. Spiser et par Paracet innimellom, så kroppen skal tro den er friskere enn det den er. Og så håper jeg at vi syke mennesker ikke går hverandre altfor mye på nervene. At vi fortsatt er gode venner den dagen vi er friske igjen. For nå er vi veldig, veldig lei av syke mennesker, hosting og snufsing.
Sola skinte en stund i dag. Det ga håp. Verden overlevde en iskald vinter. Da overlever jeg glatt denne forkjølelsen. Joda, det går fint!
snufs.....
Jeg er ikke alene syk her i huset. Vi er tre syke mennesker her. Og nå er vi alle like lei av å være syk.
Ser ut som en dass, ja. Dusjing hjelper ikke. Man blir bare renere. Ikke piggere eller mer sexy eller søt. Tålmodigheta vokser heller ikke av en god dusj. Den er nokså tynnslitt etter mer enn en uke med elendig form. Jeg misliker å ikke oppfatte ting like fort som ellers, og så misliker jeg å feiloppfatte ting. Den minste lille ting kan bli en kjempediger irritasjon.
Legen kaller det for virus. Da må det gå over av seg selv. Antibiotika dreper ikke virus. Jeg skulle ønske den gjorde det. For nå er jeg virkelig lei av å være syk. Planen min var å ønske en etterlengtet vår velkommen hit til Sameland. Endelig er den iskalde vinteren over for denne gang! Og her ligger og sitter jeg...
Alfie er også lei av syke folk. Han er lei av at ingen kan gå tur med ham. Vi våger oss ikke ut lenge av gangen. Fordi da risikerer man at viruset får overtaket igjen. At man blir slengt tilbake til den superelendige formen man hadde dag to. Det vil ingen av oss. Så da må Alfie bare vente. Dessverre...
Jeg vil ut og ønske våren velkommen. Derfor ligger jeg her. Og pleier min såre hals og tette nese alt jeg klarer. Spiser et par Paracet innimellom, så kroppen skal tro den er friskere enn det den er. Og så håper jeg at vi syke mennesker ikke går hverandre altfor mye på nervene. At vi fortsatt er gode venner den dagen vi er friske igjen. For nå er vi veldig, veldig lei av syke mennesker, hosting og snufsing.
Sola skinte en stund i dag. Det ga håp. Verden overlevde en iskald vinter. Da overlever jeg glatt denne forkjølelsen. Joda, det går fint!
snufs.....
lørdag 14. mai 2011
Jeg er en utlending! Tro det eller ei...
Fredag den 13. har vært en lykkedag for meg ved flere anledninger. Men det er mange år siden sist noe spesielt har skjedd meg på den datoen.
Vel, vi har nylig avsluttet fredag den 13. mai. Og det var den dagen jeg opplevde noe veldig rart. Noe jeg aldri har opplevd før. Jeg ble kalt for en utlending. Selv om jeg befant meg i Norge, som alltid har vært mitt hjemland!
Saken er den at jeg var i hjembygda Kautokeino en tur, og da stakk jeg innom Rema 1000. Flere mennesker hilste blidt på meg med et "hei" og et smil. Så oppdaget jeg mora til en klassevenninne av meg innimellom noen hyller. Jeg gjør som enhver god same ville gjort. Jeg hilste på dama med både god dag og et håndtrykk. Hun sprang videre og det gjorde jeg også. Men så møttes vi ved kassa.
Jeg stoppa ved siden av en stabel med sjokoladeposer, så dama passerte meg og sa: "Nå sniker jeg forbi deg i køen". Hvorpå jeg svarte at det var helt greit for meg, at jeg ikke har det travelt.
Og det var da det skjedde. Det var da hun sa: "Ja, du som er utlending har det vel ikke travelt når du er her?"
Jeg spurte henne hvorfor hun kaller meg utlending. Jeg bor i Karasjok, som også er i Norge, akkurat som Kautokeino.
"Nei, det er jo så langt øst, vet du" sa dama, og mumlet videre på noe mens hun stablet varene sine inni en bærepose. "Det er jo i østen at solen stiger opp" sa jeg, "så da kan ikke østen være så veldig ille".
Dama var ferdig med varestabling i poser og forsvant. Jenta i kassa så på meg. Jeg så på henne. Det var en rar situasjon.
Jeg er en utlending i hjembygda mi Kautokeino. Fordi jeg har flyttet østover, til Karasjok. Da jeg kjørte avgårde, kom en følelse snikende. Den følelsen jeg hadde da jeg flyttet fra Kautokeino. At det var et riktig valg. At jeg ikke passet inn mer.
Kanskje jeg alltid har vært en utlending i Kautokeino. Jeg passa kanskje aldri inn noen gang. Ikke vet jeg.
Men en ting vet jeg. Den dama gidder jeg ikke si "god dag" til flere ganger. Jeg likte ikke det hun gjorde. Det hun gjorde var å si at både jeg og alle i bygda jeg nå bor i, er annerledes enn henne, og at hun er bedre enn oss.
Det er sånne stunder jeg er glad og takknemlig over å ha funnet meg godt til rette i øst. I Karasjok. Min nye hjembygd, der jeg trives og velger å bli.
Selv om det for noen representerer utlandet...
Vel, vi har nylig avsluttet fredag den 13. mai. Og det var den dagen jeg opplevde noe veldig rart. Noe jeg aldri har opplevd før. Jeg ble kalt for en utlending. Selv om jeg befant meg i Norge, som alltid har vært mitt hjemland!
Saken er den at jeg var i hjembygda Kautokeino en tur, og da stakk jeg innom Rema 1000. Flere mennesker hilste blidt på meg med et "hei" og et smil. Så oppdaget jeg mora til en klassevenninne av meg innimellom noen hyller. Jeg gjør som enhver god same ville gjort. Jeg hilste på dama med både god dag og et håndtrykk. Hun sprang videre og det gjorde jeg også. Men så møttes vi ved kassa.
Jeg stoppa ved siden av en stabel med sjokoladeposer, så dama passerte meg og sa: "Nå sniker jeg forbi deg i køen". Hvorpå jeg svarte at det var helt greit for meg, at jeg ikke har det travelt.
Og det var da det skjedde. Det var da hun sa: "Ja, du som er utlending har det vel ikke travelt når du er her?"
Jeg spurte henne hvorfor hun kaller meg utlending. Jeg bor i Karasjok, som også er i Norge, akkurat som Kautokeino.
"Nei, det er jo så langt øst, vet du" sa dama, og mumlet videre på noe mens hun stablet varene sine inni en bærepose. "Det er jo i østen at solen stiger opp" sa jeg, "så da kan ikke østen være så veldig ille".
Dama var ferdig med varestabling i poser og forsvant. Jenta i kassa så på meg. Jeg så på henne. Det var en rar situasjon.
Jeg er en utlending i hjembygda mi Kautokeino. Fordi jeg har flyttet østover, til Karasjok. Da jeg kjørte avgårde, kom en følelse snikende. Den følelsen jeg hadde da jeg flyttet fra Kautokeino. At det var et riktig valg. At jeg ikke passet inn mer.
Kanskje jeg alltid har vært en utlending i Kautokeino. Jeg passa kanskje aldri inn noen gang. Ikke vet jeg.
Men en ting vet jeg. Den dama gidder jeg ikke si "god dag" til flere ganger. Jeg likte ikke det hun gjorde. Det hun gjorde var å si at både jeg og alle i bygda jeg nå bor i, er annerledes enn henne, og at hun er bedre enn oss.
Det er sånne stunder jeg er glad og takknemlig over å ha funnet meg godt til rette i øst. I Karasjok. Min nye hjembygd, der jeg trives og velger å bli.
Selv om det for noen representerer utlandet...
onsdag 4. mai 2011
Jeg liker visst fysisk aktivitet!
I mange måneder har jeg trent. Ikke sånn skikkelig hardt og i flere timer, men akkurat så mye som jeg føler er morsomt og mye nok for meg. Jeg var en gang i tida den jenta som gjorde det meste for å slippe unna fysisk aktivitet. Gym var det faget jeg ikke gledet meg til.
Jeg slutta å røyke den 11. september 2010. Jeg har sprukket, men bare en gang. De få trekkene jeg inhalerte da var skikkelig ekle og vonde. Heldigvis. Så jeg tror jeg forblir en eks-røyker. Det føles herlig!
Jeg har så utrolig god tid nå, som en ikke-røyker. Jeg er litt rystet over hvor mye tid som går til røyking! Rart jeg fikk noe gjort i det hele tatt... Huden min har en frisk og fin farge. Det oppdaget jeg etter noen uker. Men det aller mest gledelige er at jeg liker fysisk aktivitet. Jeg går turer med Alfie (hunden vår), sammen med andre eller alene. Og det føles godt etterpå. Hver eneste gang.
Tenk at jeg jogger også for tida! Jeg. Jogger.
Hvis min gymlærer fra videregående hadde sett meg nå, så hadde hun vel fått en tåre i øyekroken av å se meg i bevegelse. Hun var ofte fortvilet over min labre innsats og treningsvilje. Stakkars henne! Hun gjorde mye for å motivere meg i gymtimene. Uten særlig hell. Dessverre...
Men jeg skal fortsette med den mengde fysisk aktivitet jeg har nå. Det holder for meg. Jeg trives, og føler ikke noe press eller stress. Og det er vel poenget. At man trives.
Nå er våren kommet hit nord. Skogen blir fri for sne. Det gleder jeg meg til. Skogsturer er koselige. For da blir samboeren min med. Da slipper jeg å gå så ofte alene. Jeg er litt redd for elg, nemlig.... Men nå klarer jeg sikkert å springe fra den, fordi kondisen min er blitt utrolig bedre enn den var i fjor.
Nå skal jeg dusje etter dagens treningsøkt. Den var akkurat passe lang. Jeg har det godt i kropp og sjel.
Jeg liker visst fysisk aktivitet. Så bra!
Jeg slutta å røyke den 11. september 2010. Jeg har sprukket, men bare en gang. De få trekkene jeg inhalerte da var skikkelig ekle og vonde. Heldigvis. Så jeg tror jeg forblir en eks-røyker. Det føles herlig!
Jeg har så utrolig god tid nå, som en ikke-røyker. Jeg er litt rystet over hvor mye tid som går til røyking! Rart jeg fikk noe gjort i det hele tatt... Huden min har en frisk og fin farge. Det oppdaget jeg etter noen uker. Men det aller mest gledelige er at jeg liker fysisk aktivitet. Jeg går turer med Alfie (hunden vår), sammen med andre eller alene. Og det føles godt etterpå. Hver eneste gang.
Tenk at jeg jogger også for tida! Jeg. Jogger.
Hvis min gymlærer fra videregående hadde sett meg nå, så hadde hun vel fått en tåre i øyekroken av å se meg i bevegelse. Hun var ofte fortvilet over min labre innsats og treningsvilje. Stakkars henne! Hun gjorde mye for å motivere meg i gymtimene. Uten særlig hell. Dessverre...
Men jeg skal fortsette med den mengde fysisk aktivitet jeg har nå. Det holder for meg. Jeg trives, og føler ikke noe press eller stress. Og det er vel poenget. At man trives.
Nå er våren kommet hit nord. Skogen blir fri for sne. Det gleder jeg meg til. Skogsturer er koselige. For da blir samboeren min med. Da slipper jeg å gå så ofte alene. Jeg er litt redd for elg, nemlig.... Men nå klarer jeg sikkert å springe fra den, fordi kondisen min er blitt utrolig bedre enn den var i fjor.
Nå skal jeg dusje etter dagens treningsøkt. Den var akkurat passe lang. Jeg har det godt i kropp og sjel.
Jeg liker visst fysisk aktivitet. Så bra!
mandag 25. april 2011
Fikk lyst til å bli en blogger
Jeg må innrømme det nu, først som sist. Jeg er ikke noe spesielt flittig leser av blogger, men de få jeg har lest har vært bra.
Hva skal min bloggegreie bli? Hva skal mine innlegg handle om?
Jeg tror det må bli om de enkle ting i livet mitt, av både hendelser og følelser. Så da blir det en liten jobb i seg sjøl å bestemme meg for hva som fortjener å komme "på trykk".
Men det skal bli moro å prøve seg i bloggeverdenen. Så får jeg bare forlate den hvis den viser seg å ikke være noe for meg.
Velkommen som leser av meg og mine tanker! Så får vi se hvor godt vennskap og varighet dette blir :)
Hva skal min bloggegreie bli? Hva skal mine innlegg handle om?
Jeg tror det må bli om de enkle ting i livet mitt, av både hendelser og følelser. Så da blir det en liten jobb i seg sjøl å bestemme meg for hva som fortjener å komme "på trykk".
Men det skal bli moro å prøve seg i bloggeverdenen. Så får jeg bare forlate den hvis den viser seg å ikke være noe for meg.
Velkommen som leser av meg og mine tanker! Så får vi se hvor godt vennskap og varighet dette blir :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)