søndag 28. april 2013

Hundestell - et koselig, men slitsomt gjøremål

I 2009 ble jeg og Toro enige om at vi skulle skaffe oss hund. Det var min idé, så jeg lovte at jeg ikke skulle presse hunden på ham, men ta det som fulgte med. Det var mitt ønske, ergo var det mitt ansvar.

Jeg hev meg i googling for å finne en hunderase som jeg kunne ha. Med mine allergier kan ikke vi ha hvilken som helst rase, så da ble mulighetene tynnet ut ganske fort. Heldigvis var de allergivennlige hunderasene ikke så verst å se på, og jeg peilet meg inn portugisisk vannhund som den absolutte favoritt. Viste bilde til Toro og han syntes også at det var en fin hund. I Åsa i Sverige fant jeg et kull med akkurat de fargene jeg var på jakt etter, og ringte.

Det var koselige folk, og det første de fortalte meg var at denne rasen trenger eiere som liker pelsstell. Det tenkte jeg at jeg skulle klare, og sa at det ikke kom til å bli noe problem. Hva visste vel jeg om det? Jeg har jo aldri hatt hund før... Men, jeg er den typen som ikke frykter utfordringer så jeg bestemte meg for at en slik hund skal vi ha. Alfie ble bestilt, kjøpt og hentet. Og vi var kjempefornøyde med hunden.
To år etterpå kjøpte vi en hund til (også etter mitt ønske...) og det var nok en allergivennlig hunderase, som trengte mye pelsstell den også. Jeg var jo vant til Alfie og det han trengte, så det skulle ikke være noe problem med en til hund som trengte stell. Jeg tenkte jo selvfølgelig ikke på at jeg doblet arbeidsmengden min. Jeg så bare at jeg doblet gledene ved å ha hund.

I ettertid så kan jeg vel ærlig innrømme at jeg hadde ingen peiling på hva pelsstell egentlig går ut på, og hvor mye tid man må sette av til det. Til tider kan vel Alfie og Dennis minne litt om flokete sauer, særlig hvis det har gått en stund mellom de aller grundigste børstingene. Ingen av dem liker så godt å bli børstet, så vi har funnet en rutine som består i at jeg børster dem skikkelig grundig de dagene de ser ut til å gidde å ligge lenge. 

Alfie har aldri vært, og kommer aldri til å bli like fin som sine champion utstillingsforeldre og søsken. Høyt premierte er de alle sammen. De hadde garantert rynket kraftig på nesene sine hvis de hadde fått møtt den noe flokete, litt merkelig klippede Alfie i Karasjok. Han har sett diverse ut, for å si det sånn. Jeg er ikke særlig dyktig som hundefrisør... 

Men både Alfie og Dennis ser ut til å være lykkelige, både med og uten floker i pelsen. Så lenge de får en godis etter stellet så ser ikke de ut til å bry seg om noe annet. Så er vi alle fornøyde - helt til neste gang pelsen skal stelles. Og det er ikke dagen etter, for å si det sånn. Vi liker det ikke så godt noen av oss, så vi gjør det i skippertak. Det funker for oss :)


fredag 19. april 2013

Kroppen min - fin eller ei?

Jeg har per definisjon aldri vært tjukk. Men, jeg som så mange andre, har sjelden vært fornøyd med kroppen og dens utseende. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg noensinne har vært helt fornøyd med kroppen min...?

Da jeg var ung, var knærne mine noe av de styggeste knærne jeg hadde sett. De hadde en bul som var så stor at det var meg ubegripelig at ingen av venninnene mine kommenterte dem. Venninna mi Lise hadde verdens vakreste knær, og jeg misunte henne dem. Ho kunne gå med korte skjørt uten å skjemmes, mens jeg sto med knærne så hardt presset bakover som det overhodet gikk an hvis skjørtet ikke skjulte dem. Det gjorde ganske vondt etter noen minutter, men da slapp noen andre å plages av de stygge knærne mine like mye som meg...

Det der var i ungdomsskoletida. I gymnastida var nesa mi et stort problem, fordi den var etter min oppfatning litt for stor. Når det i tillegg dukket opp en kvise eller to på nesa, så var tragedien komplett. Dekkstift måtte jeg ha på, for å skjule grusomhetene. Den var kanskje litt vel brun i forhold til den bleke hudfargen min, men den dekket hvertfall over selve kvisa. Nesa var og ble stygg, så det kunne jeg jo ikke gjøre noe med. Men kvisa klarte jeg å skjule, så det hjalp litt på selvtilliten.

Da jeg fikk førerkort så var ikke knær og nese noe jeg tenkte over mer. Da var det magen som ble mitt problem, og den har vel mer eller mindre vært en plagsom kroppsdel etter det. Det to gangene jeg har vært gravid, så har jeg nesten slappet av. Fordi den store magen inneholdt jo en baby, så da var det ikke så nøye at den ikke var flat. Og det at den ikke var flat etter fødselen var jo helt naturlig, så da var det ikke noe jeg stressa med. 

En eller anna gang etter 1997, da jeg ble mamma for andre gang, har jeg helt glemt å ha skikkelig store komplekser for kroppen min. I noen år, vel og merke. Men de har aldri forlatt meg. Da jeg hadde passert 33 år syntes jeg at kroppen min ikke var så aller verst. Noen små skavanker her og der hadde jeg jo, men det var ikke plagsomt lenger. Jeg slappa kanskje litt vel mye av, fordi kroppskompleksene mine kom tilbake for full musikk ukene før min 40 årsdag. En shoppingtur i Oslo sammen med venninna mi Lisbeth, ble en helt forferdelig affære. Jeg som skulle finne et pent antrekk til bursdagsfesten så ut som en stappa sekk! Det var så jævlig at jeg nesten begynte å gråte i et av prøverommene jeg var i. 

Siden den gang har kompleksene aldri forlatt meg. Og det er nok fordi jeg ikke lenger kan late som om kroppen ser noe annerledes enn det den gjør. 
Den 19. februar var jeg på en helse- og livsstilsundersøkelse. Dit var landsdelens innbyggere fra 40 år og oppover invitert å delta. Der kom det jeg velger å kalle for både dom og oppløftende nyhet. Prøvene viste at jeg hadde meget bra blodtrykk, -verdier og -prosent. Men så var det BMIen min da. Den var 27,7, og den sa da at jeg er overvektig. Altså tjukk. 

Derfor har jeg gått på diett og begynt å trene igjen. Jeg hadde kommet i godt driv med løping ifjor, men ramla ut av det. Husker ikke helt hvorfor, men jeg slutta hvertfall før jeg var kommet helt godt igang, og kommet i god fysisk form. Forskjellen denne gang er at nu vet jeg hvilket mål jeg har foran meg. Det gjør det både lettere og mer motiverende. 

Jeg savner både brus og potetgull, men det får noen andre enn meg spise. Jeg er fortsatt på diett, og jeg har faktisk begynt å like tomater! Salat er noe jeg har lyst på, og ikke noe jeg  spise, og det å løpe eller gå er ikke lenger like kjedelig som før. 

Dette skal jeg klare! Heia meg!!!

søndag 7. april 2013

Lykken er å finne langs veien, ikke ved enden av veien, for da er reisen slutt

Overskriften i denne bloggen er noen kloke ord om livet som jeg fant på nett idag. Og det fikk meg til å tenke over livet mitt så langt. Wenche Maries liv gjennom 44 år.

Jeg har hatt et godt liv, men selvfølgelig ikke som å leve på en rosa sky. Det har vært noen regnværsdager også, for å si det sånn. Etter at jeg fylte 40 for noen år siden, har jeg tenkt ganske nøye over livet mitt. Alle mine valg oppover årene, og alle de erfaringene jeg har høstet underveis. 

Jeg tror at den dagen jeg sitter med mitt barnebarn på fanget, så vil jeg kunne si at bestemor har levd et bra liv. For det føles sånn. 

Noen av mine voksne år har ikke vært så bra, men de har ført til at jeg har modnet som menneske. 

Livet i seg selv består stort sett av valg. Mennesket må hele tiden foreta valg i en eller annen form. Vi velger oss en utdannelse, en karriere, å få barn, en partner osv. Og hver gang vi har foretatt et valg, så tror vi at vi vet hvordan livet vårt vil bli. Men det er det vi slett ikke vet. Hvert valg fører oss til nye utfordringer. De fleste dagene vil gi oss store gleder, men mange ganger blir det slik at de mørkeste dagene er de vi husker best - og som sitter lengst i minnene våre.

Å være i den alderen jeg er i nå, over 40, er faktisk ganske rikt på mange måter. Det er i denne alderen man nyter godt av det man har lært oppover årene. Man kjenner til momentene man står ovenfor, og faren for å velge galt er betydelig mindre.

Jeg har gjort mange valg i mitt voksne liv som har ført meg dit jeg befinner meg idag. Og det er først det siste året jeg med sikkerhet kan si at jeg er tilfreds med livet mitt. Det bekrefter lykkefølelsen som jeg kjenner snike seg inn i kroppen oftere enn før. 

Det har jeg tenkt litt på, at hva det kan komme av. Og jeg innser at det er alle mine leveår jeg kan takke for det. Underveis i min livsvandring har jeg brukt mine erfaringer, både positive og negative, og valgt utfra dem hvilke nye veier jeg bør velge. Nå kan jeg kjenne igjen potensielle fallgruver når de nærmer seg, og lettere se hvordan ting kan håndteres.

Jeg må bare konstatere at jeg er fornøyd med alt jeg har opplevd så langt i livet mitt. Og jeg gleder meg til fortsettelsen av nettopp dette året, fordi det har begynt så bra. I januar fikk jeg gleden av å bli kona til ham jeg stoler mest på. Nettopp det er en dag jeg tenker tilbake på med glede. Det var ingen stor fest med massevis av gjester, men en helt privat dag med bare oss og våre barn tilstede. Den gleden skal få lov til å være min veiviser i 2013, og minne meg på de GLEDENE livet byr på. Så kan de negative dagene gå litt mer i glemmeboka, og heller gi plass til de positive.