Pille mot kjærligheten?

"The women" er en bra film. Særlig for damer på min alder. Vi har nemlig fått opplevd det meste livet kan by på, av både det gode og det vonde.
I filmen blir Mary sviktet av mannen sin, som er utro med en meget yngre (og mer sexy) kvinne. Så prøver kvinnene rundt henne støtte og trøste henne som best de kan.
Jeg har sett filmen før, men husker ikke så godt ting de har prata om i den. Kvinner prater jo som kjent veldig mye, så det er vel ikke rart jeg ikke husker samtalene i denne filmen så godt...

Men i kveld la jeg spesielt merke til en samtale Mary har med sin mor, like etter at hun har oppdaget mannens utroskap. Mary sier: "Alt hadde vært så mye lettere hvis jeg ikke hadde elsket ham. De burde finne opp en pille mot kjærlighet" Hvorpå moren hennes svarer: "Hvorfor fjerne kjærligheten? Den er jo så vanskelig å finne..."

Dette fikk meg til å tenke. Kjærligheten er jo noe av det de fleste av oss søker etter. Og mange finner den, for så å miste den igjen. Det er ikke det minste rart man noen ganger ønsker seg en pille mot det som gjør vondt i hjertet. Man tar jo piller mot hodepine, og det hjelper som oftest.

Sjansen for at kjærligheten skal gjøre vondt er tilstede for alle sammen, uansett hvem man er. Og der vil jeg si: Heldigvis. Vi har alle like stor eller like liten sjanse til å få det som i filmen kalles "happily ever after". Så får man velge hvordan man tar vare på kjærligheten når man finner den. Sløver man, så blir vel resultatet også deretter...

Jeg er glad det ikke finnes piller mot kjærlighet. For selv om den av og til kan gjøre vondt, så gir den noen veldig gode følelser også. Sånne gode kriblinger man minnes lenge etterpå. De sitter i kroppen og gir en god følelse hver gang man tenker på dem. Og det er de sidene ved kjærligheten som gjør at man lever videre med den. For den er vanskelig å finne. Jeg vil ihvertfall ikke kvitte meg med den, uansett om den er god eller vond!

Jeg har glemt bloggen!

Jeg oppdaga det igår. Jeg har helt glemt å blogge!

Kan ikke påstå at jeg fikk en krisefølelse akkurat, men litt irritert på meg sjøl ble jeg. Målet mitt har vært å skrive fire innlegg i måneden. For at det ikke skal bli et skrivepress. Men så klarte jeg altså det kunststykket å blogge bare to ganger i september... Oktober er vi kommet midtveis i, så hvis jeg skal "fylle kvota" for denne måneden, så må jeg blogge med kun noen dagers mellomrom. Trenger bare tre til, for dette innlegget telles jo med.

Men hvorfor glemte jeg bloggen? Jeg vet godt hva som var årsaken til det.
Det er en koselig ting som forårsaket det, og det er nemlig samvær. Samvær med andre mennesker.
En søndag i september dro jeg til Kauto sammen med dattera mi. Den dagen var vi sammen med min søster og far. Den samme dagen rakk jeg å besøke to av mine tanter. Og så fikk jeg gitt en klem til noen som hadde mistet en av sine nærmeste. Alt i alt var det en fin dag.

Den siste måneden har jeg også hatt venninnesamvær flere kvelder etter hverandre. Det har vært fint å sitte med håndarbeid og bare prate i vei om alt og ingenting. Da trenger man ikke lufte tankene sine på  en blogg, det skal være sikkert og visst!

Og et samvær som har vært veldig fint, er de timene jeg og samboeren har tatt hundene med og gått tur i skogen. Frisk luft og lett mosjon gjør godt for kropp og sjel. Det er sånne turer man ikke trenger å planlegge, men bare bestemme seg for å gjennomføre når det høver seg.

Så blogg får være blogg, faktisk. Samvær med andre levende mennesker er mye bedre.
Men jeg skal ikke slutte å blogge! Jeg skal blogge når jeg har tid og mulighet. Når jeg ikke har samvær med noen. :)