tirsdag 17. mars 2015

Run like the wind

De suste forbi, og jeg kjente et savn og sterk misunnelse. Jeg så på det stolte og vakre dyret som beveget seg så elegant, med rytteren sin på ryggen. Jeg husker hvordan det føles å ri. Den utrolige friheten man føler der man sitter høyt oppe på hesteryggen.

Jeg vet ikke hvor mange friminutt snek jeg meg til stallen som lå like ved skolen. Kom sent tilbake til timene gjorde jeg også. Kjeft og anmerkning gjorde ingenting. Jeg hadde vært hos hestene. Det var alt som betydde noe.

Jeg fikk ridd i noen år før jeg kjente at jeg ble skikkelig tett i hals og nese, samt at øynene mine både klødde og hovnet opp. Den siste gangen jeg var i stallen hadde jeg store problemer med å se veien mens jeg kjørte hjem, og da jeg endelig var fremme slet jeg med å få igjen pusten. Dette varte i flere timer. Den dagen sa mamma at jeg bare måtte gi meg. Hun syntes ikke at jeg skulle fortsette å plage meg selv på denne måten. Skoene jeg hadde hatt på meg i stallen kastet hun i en lukka pose i søpla. Jeg lovet at jeg ikke skulle ri mer. Det var en forferdelig tung avgjørelse. Men jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg. Hestene gjorde meg syk. Sånn var det bare.


Den store vakre hesten som kom galopperende gjennom skogen idag fikk savnet mitt tilbake igjen. Jeg misunte den blonde jenta som var så heldig at hun var den som fikk sjenkle litt, og så sette avgårde. Jeg og hundene tok runden rundt Máđijávri, så jenta rakk å snu og passere oss flere ganger. Jeg holdt tak i hundene mine hver gang hesten kom, bare for å forsikre meg om at de ikke skulle skremme den. Blikket mitt fulgte dem der de suste forbi oss. Den siste gangen hun kom mot oss sa jeg til henne at de var virkelig elegante. Jenta smilte til svar. Og borte var de.

Så kjente jeg det. Kriblingen i nesa mi. Snufsingen kom like etterpå. Jeg er og blir allergisk mot hester. Men savnet er der hver gang jeg ser en hest med rytter på ryggen. Jeg håper det en vakker dag lar seg gjøre for meg å ri igjen.

Run like the wind. Det er det jeg har lyst til å kjenne. Bare en gang til. Uten å bli så veldig syk...

mandag 16. mars 2015

En lysende kule på himmelen

Før det blir helt mørkt ute kan man se en lysende kule på nattehimmelen. Jeg husker at jeg som barn tenkte at det var en UFO. Den sto der, helt i ro, og bare lyste så mye klarere enn stjernene som var rundt den. Den var også lenger nede, nærmere jorda, på en måte. Jeg visste ikke hva den der kula var. Så jeg kalte den stjerne. Eller UFO. Alt etter som fantasien min jobbet.

Etter mange år på grunnskole og videregående skole valgte jeg å begynne på lærerskolen. En skole der vi lærte om mange forskjellige ting. Blant annet måtte vi lese en god del eventyr, både samiske, norske og indianske eventyr. En av våre forelesere fortalte om hvordan man kaller ting for noe man kjenner fra før. Så fortalte han om den klareste stjerna man ser på himmelen. Den som begynner å lyse lenge før de andre stjernene. Den som indianerne kalte for "evening star". Jeg satt der og skjønte nøyaktig hvilken stjerne han snakket om. Min barndoms UFO.

Den dagen fikk jeg vite at den stjerna egentlig ikke er en stjerne. Det er en planet. Venus. Jeg satt der, 20 år gammel, og hadde lært noe nytt. Stjerna jeg hadde ligget og stirret på var en planet. Det var en merkelig tanke.

Etter den dagen har denne klare stjerna vært en stjerne, og jeg kaller den aldri Venus først. Jeg kaller den evening star. Og jeg er like glad hver gang jeg ser den. Nå klarer jeg ikke lenger å forestille meg at den er en UFO. Men ei heller klarer jeg helt å fatte at jeg ser en planet, helt uten bruk av sterke kikkerter.

Jeg så den igjen i kveld. Og jeg er like glad i den nå som i min barndom.

Evening star. Min spesielle stjerne.