Før det blir helt mørkt ute kan man se en lysende kule på nattehimmelen. Jeg husker at jeg som barn tenkte at det var en UFO. Den sto der, helt i ro, og bare lyste så mye klarere enn stjernene som var rundt den. Den var også lenger nede, nærmere jorda, på en måte. Jeg visste ikke hva den der kula var. Så jeg kalte den stjerne. Eller UFO. Alt etter som fantasien min jobbet.
Etter mange år på grunnskole og videregående skole valgte jeg å begynne på lærerskolen. En skole der vi lærte om mange forskjellige ting. Blant annet måtte vi lese en god del eventyr, både samiske, norske og indianske eventyr. En av våre forelesere fortalte om hvordan man kaller ting for noe man kjenner fra før. Så fortalte han om den klareste stjerna man ser på himmelen. Den som begynner å lyse lenge før de andre stjernene. Den som indianerne kalte for "evening star". Jeg satt der og skjønte nøyaktig hvilken stjerne han snakket om. Min barndoms UFO.
Den dagen fikk jeg vite at den stjerna egentlig ikke er en stjerne. Det er en planet. Venus. Jeg satt der, 20 år gammel, og hadde lært noe nytt. Stjerna jeg hadde ligget og stirret på var en planet. Det var en merkelig tanke.
Etter den dagen har denne klare stjerna vært en stjerne, og jeg kaller den aldri Venus først. Jeg kaller den evening star. Og jeg er like glad hver gang jeg ser den. Nå klarer jeg ikke lenger å forestille meg at den er en UFO. Men ei heller klarer jeg helt å fatte at jeg ser en planet, helt uten bruk av sterke kikkerter.
Jeg så den igjen i kveld. Og jeg er like glad i den nå som i min barndom.
Evening star. Min spesielle stjerne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar