Han var en av dem som kom hjem

Takk Gud og alle himmelens engler!
De tok vare på så mange av våre barn den 22. juli 2011 som de kunne.
De passet også på min førstefødte. Han var en av dem som kom hjem fra Utøya med livet i behold.

Aldri før har en tekstmelding satt verden så på hodet som den jeg fikk fra min sønn den fredagen klokka 17.45. Jeg leste den inni meg først, så leste jeg den høyt til min samboer. Det var en politimann som skjøt på AUF-deltakerne. Han kunne ikke ringe, det var altfor farlig. Så var det stille. Ingen livstegn kom før klokka ble 18.55. De ventet fortsatt på politi, skrev han.

Jeg holdt godt fast i telefonen min. Sjekket om den var på. Sjekket om det var kommet en melding som jeg ikke har hørt pipingen til. Klokka 19.33 ringer den. Det er han! Han er reddet, og nå skal han inn en ambulansebuss sammen med andre overlevende. Han vet ennå ikke noe om de andre ungdommene fra Karasjok. "Det er bare kaos her", forteller han, og må legge på.

Min sønn lever! Han er ikke en av de drepte som vi ser bildene av på tv-sendingen.
Etter det ser jeg på tv med en annen følelse. Men den kvelden fikk jeg kjenne på hvordan det er når tida spilte både den største og den minste rolle. Midt i alt som pågikk brydde jeg meg ikke om hva klokka var, men syntes at tida som gikk var altfor lang.

De neste timene fulgte jeg med på tv-sendingene og nettartiklene for å se om han kanskje var på bildene som ble vist. Han var ikke der, men jeg visste jo at han befant seg i trygghet.
Men en mors hjerte roer seg ikke før barnet er kommet hjem. Natta ble lang, og fylt av tanker. Vonde følelser. Sorg. Glede. Uro. Den natta rommet så veldig mye, på godt og vondt.

Så begynte en ny ventetid; At han skulle komme hjem.
Den 24. juli 2011 klokka 17.14 kom han ut av flyet på Banak lufthavn.
Å endelig kunne se ham igjen bekreftet det jeg egentlig visste; Han var i live. Han var en av dem som kom hjem.

Hans opplevelse på Utøya skal jeg ikke gjengi her. Den historien får han dele selv med dem han ønsker å dele den med.

Jeg takker Gud og himmelens engler for jobben de gjorde der ute den ettermiddagen. De 69 ungdommene som ikke fikk vende hjem til familiene sine vil sikkert bli passet godt på i himmelen.
Jeg føler med alle de foreldre som ikke fikk det samme budskapet som meg den 22. juli.
Måtte dere finne en vei videre i sorgen...

Handywoman = meg

Åh, jeg er både stolt og fornøyd! Med meg selv, faktisk!
Jeg gjør for tiden mange ting jeg egentlig ikke kan, og jeg får det nokså bra til. Fagfolk hadde sikkert funnet mye å sette fingeren på, men det er ikke så nøye. Så lenge det duger for meg er det bra nok.

Jeg er endelig ferdig med å pusse grunnmuren på huset vårt. Nesten, da. Men det er like før jeg kan si at nå skal det ikke pusses mer på den. Det er faktisk nokså vanskelig, og ikke minst pirkete. Og så er det skikkelig irriterende når alt detter ned igjen, to sekunder etter at du klisja det på. Jeg mistet tålmodigheten to ganger i dag, men tok meg sammen like fort som jeg ble utålmodig. Tenkte "jeg er snart ferdig, jeg er snart ferdig, det blir så bra, det blir så bra, det blir så bra". Pluss at jeg nynna på en sang. Da gikk det bedre, og ingenting datt ned mer.

Etter hvert nye ferdigpussede område smilte jeg for meg selv. Fordi jeg så lyset i enden av tunnelen. Jeg var snart ferdig! Så da jeg endelig la siste hånd på verket (for i dag...), kjente jeg en god tilfredshet og stolthet krype innover meg. Det er deilig å være fornøyd med seg selv! Den følelsen burde man ha mye oftere i hverdagen. Kanskje man hadde hatt det mye, mye bedre med seg selv da?

En annen ting jeg egentlig ikke kan, er å skifte verandabord. Men det skal jeg prøve å få til om noen dager. Stabelen med bord er allerede levert, så det er egentlig bare å sette i gang. Jeg må bare pusse muren ferdig først. Og så male den. Pluss at garasjen bare mangler et strøk til før den er ferdigmalt.

Men jeg rekker alt dette før ferien min er over for i år. Jeg er jo en handywoman, så jeg skal nok få det til!
Hvis ikke, så kan jeg alltids gjøre det ferdig etter jobb. Bare det blir ferdig alt sammen før sneen kommer, så er det ikke farlig :)

Aldri bra nok, uansett

Det er varmt i Karasjok for tida. VELDIG varmt. I skrivende stund viser gradestokken 30,4 grader i stua, mens det er 23,7 utenfor vinduet.
Det kjennes som om hodet skal smelte snart. Og jeg føler ubehag. Jeg tror ikke at jeg har følt at varme er ubehagelig siden juni 1997, da jeg var høygravid. Da var det varmt, og aller verst var det i magen min.
Jeg er ikke høygravid nå, men føler ubehag likevel. Jeg misliker å svette, og det er det jeg gjør akkurat nå.

I fjor hadde vi en kald og regnfull sommer. Vi gikk rundt og klagde over at sola var fraværende, og alle mislikte det kalde gufne været. Folk reiste til Syden for å få litt varme i kroppen og litt farge på huden.

Så håpet vi på at neste sommer skulle bli bedre. Vel, den har vært tusen ganger bedre så langt. Men vi er fortsatt ikke fornøyde med været. Fordi det nå er så altfor varmt...

Gud gjør virkelig det beste han kan, tror jeg. Men vi mennesker er vanskelige å tilfredsstille. Vi klager alltid. Det er aldri bra nok, uansett.
Det er veldig synd.

Jeg skal i allefall prøve å glede meg over alle solskinnsdager i tida fremover. Så får jeg heller klage over ting som er verd å klage over.
Fortsatt god sommer! Nyt varmen mens den er her :)

Borte bra, hjemme best - atter en gang

Jeg kom hjem fra Bulgaria i går. Var der i bare én uke, men det holdt i massevis. Reisefølget denne gang var meg, kjæresten, dattera mi på 14 og stesønnen min på 12.

Jeg har hørt at været liksom er så bra i Bulgaria, og spesielt langs Svartehavskysten. Vår 7 dagersferie besto av ca 2,5 dager med fint vær = solskinn og varme. En av de dagene medførte en god del solbrenthet for alle fire. Det gjør ingenting å bli litt solbrent, for da har man liksom bevis på at man har opplevd hvertfall litt sol i Syden. Nå er jeg bare litt rød der jeg var veldig rød, og det svir ikke i det hele tatt. Så da glir vel rødheta over i pen brunfarge etterhvert. Det gleder jeg meg til.

Jeg likte Bulgaria. Men så er det sjelden jeg ikke liker de landene jeg besøker...
Det er en ting som fryder meg mer enn noe annet når jeg er i nye land; å lære meg noen innfødte gloser. På denne turen lærte jeg takk -blagodarya, vær så god - mola, god morgen - dobro utro, god dag - dober den, veldig varmt - mnogo toplo og sexy dame - toplo zhena.
Bulgarerne så ut til å sette pris på at man hilser på deres språk når man kommer inn i en butikk eller en restaurant. Og jeg hilste mer enn gjerne. Uttalen slet jeg med noen ganger, men hvis jeg hadde vært der noe lenger enn en uke, så hadde jeg sikkert lært meg mange fler gloser.

Å bade i Svartehavet var deilig. Og så likte jeg de turene jeg tok innom Rose spa. Anti-cellulitt massasje, massasje av hele kroppen og en liten pedikyr var det jeg unnet meg. Dattera mi var med en av gangene, og hun koste seg også der. Det var koselig, fordi det er ikke så vanlig mor-datter-aktivitet for oss akkurat...

Shopping var også koselig. Særlig i gamle Nessebar, fordi butikkene der var så mange og så små. Da slipper man å gå lenge inne i hver butikk. Mye bedre å pløye seg gjennom dem alle på noen timer. Da får man sett så mye mer. Tror man. Fordi man oppdager etterhvert at de samme varene finnes noen gater lenger bort. Til akkurat samme pris som i den butikken du var innom først.

Hjemlengselen kom mandag. Grytidlig tirsdag morgen skulle vi hjem. Det gjorde meg ingenting. Jeg ville hjem til egen seng. Den på hotellet var hard. Jeg er ikke så veldig begeistret for myke madrasser, men den på vårt hotell var i hardeste laget. Jeg lengtet etter vannkokeren min og Nescafé-krukka mi. Å få drikke kaffe akkurat når jeg har lyst i egen sofa er herlig. Men mest av alt savnet jeg Alfie. Maskråka av en hund var faktisk savnet....

Borte bra, hjemme best. Atter en gang. Heldigvis. For det vitner vel om at man trives hjemme
God sommer :)