Han var en av dem som kom hjem

Takk Gud og alle himmelens engler!
De tok vare på så mange av våre barn den 22. juli 2011 som de kunne.
De passet også på min førstefødte. Han var en av dem som kom hjem fra Utøya med livet i behold.

Aldri før har en tekstmelding satt verden så på hodet som den jeg fikk fra min sønn den fredagen klokka 17.45. Jeg leste den inni meg først, så leste jeg den høyt til min samboer. Det var en politimann som skjøt på AUF-deltakerne. Han kunne ikke ringe, det var altfor farlig. Så var det stille. Ingen livstegn kom før klokka ble 18.55. De ventet fortsatt på politi, skrev han.

Jeg holdt godt fast i telefonen min. Sjekket om den var på. Sjekket om det var kommet en melding som jeg ikke har hørt pipingen til. Klokka 19.33 ringer den. Det er han! Han er reddet, og nå skal han inn en ambulansebuss sammen med andre overlevende. Han vet ennå ikke noe om de andre ungdommene fra Karasjok. "Det er bare kaos her", forteller han, og må legge på.

Min sønn lever! Han er ikke en av de drepte som vi ser bildene av på tv-sendingen.
Etter det ser jeg på tv med en annen følelse. Men den kvelden fikk jeg kjenne på hvordan det er når tida spilte både den største og den minste rolle. Midt i alt som pågikk brydde jeg meg ikke om hva klokka var, men syntes at tida som gikk var altfor lang.

De neste timene fulgte jeg med på tv-sendingene og nettartiklene for å se om han kanskje var på bildene som ble vist. Han var ikke der, men jeg visste jo at han befant seg i trygghet.
Men en mors hjerte roer seg ikke før barnet er kommet hjem. Natta ble lang, og fylt av tanker. Vonde følelser. Sorg. Glede. Uro. Den natta rommet så veldig mye, på godt og vondt.

Så begynte en ny ventetid; At han skulle komme hjem.
Den 24. juli 2011 klokka 17.14 kom han ut av flyet på Banak lufthavn.
Å endelig kunne se ham igjen bekreftet det jeg egentlig visste; Han var i live. Han var en av dem som kom hjem.

Hans opplevelse på Utøya skal jeg ikke gjengi her. Den historien får han dele selv med dem han ønsker å dele den med.

Jeg takker Gud og himmelens engler for jobben de gjorde der ute den ettermiddagen. De 69 ungdommene som ikke fikk vende hjem til familiene sine vil sikkert bli passet godt på i himmelen.
Jeg føler med alle de foreldre som ikke fikk det samme budskapet som meg den 22. juli.
Måtte dere finne en vei videre i sorgen...