Jeg kom hjem fra Bulgaria i går. Var der i bare én uke, men det holdt i massevis. Reisefølget denne gang var meg, kjæresten, dattera mi på 14 og stesønnen min på 12.
Jeg har hørt at været liksom er så bra i Bulgaria, og spesielt langs Svartehavskysten. Vår 7 dagersferie besto av ca 2,5 dager med fint vær = solskinn og varme. En av de dagene medførte en god del solbrenthet for alle fire. Det gjør ingenting å bli litt solbrent, for da har man liksom bevis på at man har opplevd hvertfall litt sol i Syden. Nå er jeg bare litt rød der jeg var veldig rød, og det svir ikke i det hele tatt. Så da glir vel rødheta over i pen brunfarge etterhvert. Det gleder jeg meg til.
Jeg likte Bulgaria. Men så er det sjelden jeg ikke liker de landene jeg besøker...
Det er en ting som fryder meg mer enn noe annet når jeg er i nye land; å lære meg noen innfødte gloser. På denne turen lærte jeg takk -blagodarya, vær så god - mola, god morgen - dobro utro, god dag - dober den, veldig varmt - mnogo toplo og sexy dame - toplo zhena.
Bulgarerne så ut til å sette pris på at man hilser på deres språk når man kommer inn i en butikk eller en restaurant. Og jeg hilste mer enn gjerne. Uttalen slet jeg med noen ganger, men hvis jeg hadde vært der noe lenger enn en uke, så hadde jeg sikkert lært meg mange fler gloser.
Å bade i Svartehavet var deilig. Og så likte jeg de turene jeg tok innom Rose spa. Anti-cellulitt massasje, massasje av hele kroppen og en liten pedikyr var det jeg unnet meg. Dattera mi var med en av gangene, og hun koste seg også der. Det var koselig, fordi det er ikke så vanlig mor-datter-aktivitet for oss akkurat...
Shopping var også koselig. Særlig i gamle Nessebar, fordi butikkene der var så mange og så små. Da slipper man å gå lenge inne i hver butikk. Mye bedre å pløye seg gjennom dem alle på noen timer. Da får man sett så mye mer. Tror man. Fordi man oppdager etterhvert at de samme varene finnes noen gater lenger bort. Til akkurat samme pris som i den butikken du var innom først.
Hjemlengselen kom mandag. Grytidlig tirsdag morgen skulle vi hjem. Det gjorde meg ingenting. Jeg ville hjem til egen seng. Den på hotellet var hard. Jeg er ikke så veldig begeistret for myke madrasser, men den på vårt hotell var i hardeste laget. Jeg lengtet etter vannkokeren min og Nescafé-krukka mi. Å få drikke kaffe akkurat når jeg har lyst i egen sofa er herlig. Men mest av alt savnet jeg Alfie. Maskråka av en hund var faktisk savnet....
Borte bra, hjemme best. Atter en gang. Heldigvis. For det vitner vel om at man trives hjemme
God sommer :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar