Hundestell - et koselig, men slitsomt gjøremål

I 2009 ble jeg og Toro enige om at vi skulle skaffe oss hund. Det var min idé, så jeg lovte at jeg ikke skulle presse hunden på ham, men ta det som fulgte med. Det var mitt ønske, ergo var det mitt ansvar.

Jeg hev meg i googling for å finne en hunderase som jeg kunne ha. Med mine allergier kan ikke vi ha hvilken som helst rase, så da ble mulighetene tynnet ut ganske fort. Heldigvis var de allergivennlige hunderasene ikke så verst å se på, og jeg peilet meg inn portugisisk vannhund som den absolutte favoritt. Viste bilde til Toro og han syntes også at det var en fin hund. I Åsa i Sverige fant jeg et kull med akkurat de fargene jeg var på jakt etter, og ringte.

Det var koselige folk, og det første de fortalte meg var at denne rasen trenger eiere som liker pelsstell. Det tenkte jeg at jeg skulle klare, og sa at det ikke kom til å bli noe problem. Hva visste vel jeg om det? Jeg har jo aldri hatt hund før... Men, jeg er den typen som ikke frykter utfordringer så jeg bestemte meg for at en slik hund skal vi ha. Alfie ble bestilt, kjøpt og hentet. Og vi var kjempefornøyde med hunden.

To år etterpå kjøpte vi en hund til (også etter mitt ønske...) og det var nok en allergivennlig hunderase, som trengte mye pelsstell den også. Jeg var jo vant til Alfie og det han trengte, så det skulle ikke være noe problem med en til hund som trengte stell. Jeg tenkte jo selvfølgelig ikke på at jeg doblet arbeidsmengden min. Jeg så bare at jeg doblet gledene ved å ha hund.

I ettertid så kan jeg vel ærlig innrømme at jeg hadde ingen peiling på hva pelsstell egentlig går ut på, og hvor mye tid man må sette av til det. Til tider kan vel Alfie og Dennis minne litt om flokete sauer, særlig hvis det har gått en stund mellom de aller grundigste børstingene. Ingen av dem liker så godt å bli børstet, så vi har funnet en rutine som består i at jeg børster dem skikkelig grundig de dagene de ser ut til å gidde å ligge lenge. 

Alfie har aldri vært, og kommer aldri til å bli like fin som sine champion utstillingsforeldre og søsken. Høyt premierte er de alle sammen. De hadde garantert rynket kraftig på nesene sine hvis de hadde fått møtt den noe flokete, litt merkelig klippede Alfie i Karasjok. Han har sett diverse ut, for å si det sånn. Jeg er ikke særlig dyktig som hundefrisør... 

Men både Alfie og Dennis ser ut til å være lykkelige, både med og uten floker i pelsen. Så lenge de får en godis etter stellet så ser ikke de ut til å bry seg om noe annet. Så er vi alle fornøyde - helt til neste gang pelsen skal stelles. Og det er ikke dagen etter, for å si det sånn. Vi liker det ikke så godt noen av oss, så vi gjør det i skippertak. Det funker for oss :)