Kroppen min - fin eller ei?

Jeg har per definisjon aldri vært tjukk. Men, jeg som så mange andre, har sjelden vært fornøyd med kroppen og dens utseende. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg noensinne har vært helt fornøyd med kroppen min...?

Da jeg var ung, var knærne mine noe av de styggeste knærne jeg hadde sett. De hadde en bul som var så stor at det var meg ubegripelig at ingen av venninnene mine kommenterte dem. Venninna mi Lise hadde verdens vakreste knær, og jeg misunte henne dem. Ho kunne gå med korte skjørt uten å skjemmes, mens jeg sto med knærne så hardt presset bakover som det overhodet gikk an hvis skjørtet ikke skjulte dem. Det gjorde ganske vondt etter noen minutter, men da slapp noen andre å plages av de stygge knærne mine like mye som meg...

Det der var i ungdomsskoletida. I gymnastida var nesa mi et stort problem, fordi den var etter min oppfatning litt for stor. Når det i tillegg dukket opp en kvise eller to på nesa, så var tragedien komplett. Dekkstift måtte jeg ha på, for å skjule grusomhetene. Den var kanskje litt vel brun i forhold til den bleke hudfargen min, men den dekket hvertfall over selve kvisa. Nesa var og ble stygg, så det kunne jeg jo ikke gjøre noe med. Men kvisa klarte jeg å skjule, så det hjalp litt på selvtilliten.

Da jeg fikk førerkort så var ikke knær og nese noe jeg tenkte over mer. Da var det magen som ble mitt problem, og den har vel mer eller mindre vært en plagsom kroppsdel etter det. Det to gangene jeg har vært gravid, så har jeg nesten slappet av. Fordi den store magen inneholdt jo en baby, så da var det ikke så nøye at den ikke var flat. Og det at den ikke var flat etter fødselen var jo helt naturlig, så da var det ikke noe jeg stressa med. 

En eller anna gang etter 1997, da jeg ble mamma for andre gang, har jeg helt glemt å ha skikkelig store komplekser for kroppen min. I noen år, vel og merke. Men de har aldri forlatt meg. Da jeg hadde passert 33 år syntes jeg at kroppen min ikke var så aller verst. Noen små skavanker her og der hadde jeg jo, men det var ikke plagsomt lenger. Jeg slappa kanskje litt vel mye av, fordi kroppskompleksene mine kom tilbake for full musikk ukene før min 40 årsdag. En shoppingtur i Oslo sammen med venninna mi Lisbeth, ble en helt forferdelig affære. Jeg som skulle finne et pent antrekk til bursdagsfesten så ut som en stappa sekk! Det var så jævlig at jeg nesten begynte å gråte i et av prøverommene jeg var i. 

Siden den gang har kompleksene aldri forlatt meg. Og det er nok fordi jeg ikke lenger kan late som om kroppen ser noe annerledes enn det den gjør. 

Den 19. februar var jeg på en helse- og livsstilsundersøkelse. Dit var landsdelens innbyggere fra 40 år og oppover invitert å delta. Der kom det jeg velger å kalle for både dom og oppløftende nyhet. Prøvene viste at jeg hadde meget bra blodtrykk, -verdier og -prosent. Men så var det BMIen min da. Den var 27,7, og den sa da at jeg er overvektig. Altså tjukk. 

Derfor har jeg gått på diett og begynt å trene igjen. Jeg hadde kommet i godt driv med løping ifjor, men ramla ut av det. Husker ikke helt hvorfor, men jeg slutta hvertfall før jeg var kommet helt godt igang, og kommet i god fysisk form. Forskjellen denne gang er at nu vet jeg hvilket mål jeg har foran meg. Det gjør det både lettere og mer motiverende. 

Jeg savner både brus og potetgull, men det får noen andre enn meg spise. Jeg er fortsatt på diett, og jeg har faktisk begynt å like tomater! Salat er noe jeg har lyst på, og ikke noe jeg må spise, og det å løpe eller gå er ikke lenger like kjedelig som før. 

Dette skal jeg klare! Heia meg!!!