Å elske er vel noe av det beste et menneske kan få oppleve.
En følelse som mange kjenner igjen og snakker om, men som kan være vanskelig å beskrive med ord.
Dette er min elske-følelse:
Det er som en varm hånd som kommer krypende og tar et godt og varmt grep rundt hjertet, og så stråler varmen utover i resten av kroppen. Herlig krypende varme....
Den er så deilig, den følelsen, og den komplette lykke er der. Man nyter øyeblikkene og suger til seg det man kan av elske-følelsen.
Men noen ganger så hender det at elske-følelsen bare forsvinner og blir borte i lengre perioder. I starten er det veldig vondt, fordi man håper at den ikke skal være borte for alltid. Og vhis den faktisk blir borte veldig lenge, kjenner man panikken komme snikende.
"Hva skjer? Hvorfor kjenner jeg ikke at jeg elsker? Er kjærligheten borte for alltid?"
Så venner man seg gradvis til det, at den der gode hånden ikke tar tak rundt hjertet lenger.
Man er ikke tilfreds. Og noen dager kjenner man et stort savn etter følelsen som forsvant.
Men man lever videre. Tar en dag av gangen, og venner seg til mange andre følelser som ikke er like gode som nettopp den følelsen som forsvant
Så skjer det dog av og til at denne elske-følelsen kommer tilbake igjen. Helt brått og uventet dukker den bare opp. Tar tak rundt hjertet og varmer det like godt som det gjorde før. Kanskje litt mer enn tidligere faktisk...
Og det var ikke en kjempestor greie som gjorde at den kom tilbake. Kanskje var det et lite ord eller en god samtale. En liten kjærlig gest som lokket den frem igjen.
Det skal faktisk ikke så mye til for å elske.
Heldige meg: Jeg elsker ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar