Jeg er syk. Rettere og mer presist sagt så er jeg forkjøla. Med det som følger med en god forkjølelse, heshet, tetthet, og ikke minst en sterk følelse av å se ut som en dass.
Jeg er ikke alene syk her i huset. Vi er tre syke mennesker her. Og nå er vi alle like lei av å være syk.
Ser ut som en dass, ja. Dusjing hjelper ikke. Man blir bare renere. Ikke piggere eller mer sexy eller søt. Tålmodigheta vokser heller ikke av en god dusj. Den er nokså tynnslitt etter mer enn en uke med elendig form. Jeg misliker å ikke oppfatte ting like fort som ellers, og så misliker jeg å feiloppfatte ting. Den minste lille ting kan bli en kjempediger irritasjon.
Legen kaller det for virus. Da må det gå over av seg selv. Antibiotika dreper ikke virus. Jeg skulle ønske den gjorde det. For nå er jeg virkelig lei av å være syk. Planen min var å ønske en etterlengtet vår velkommen hit til Sameland. Endelig er den iskalde vinteren over for denne gang! Og her ligger og sitter jeg...
Alfie er også lei av syke folk. Han er lei av at ingen kan gå tur med ham. Vi våger oss ikke ut lenge av gangen. Fordi da risikerer man at viruset får overtaket igjen. At man blir slengt tilbake til den superelendige formen man hadde dag to. Det vil ingen av oss. Så da må Alfie bare vente. Dessverre...
Jeg vil ut og ønske våren velkommen. Derfor ligger jeg her. Og pleier min såre hals og tette nese alt jeg klarer. Spiser et par Paracet innimellom, så kroppen skal tro den er friskere enn det den er. Og så håper jeg at vi syke mennesker ikke går hverandre altfor mye på nervene. At vi fortsatt er gode venner den dagen vi er friske igjen. For nå er vi veldig, veldig lei av syke mennesker, hosting og snufsing.
Sola skinte en stund i dag. Det ga håp. Verden overlevde en iskald vinter. Da overlever jeg glatt denne forkjølelsen. Joda, det går fint!
snufs.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar