onsdag 14. august 2013

-Hvor lenge skal samene fortsette å være et urfolk?

Slik lød spørsmålet jeg fikk av dama ved siden av meg på flyet fra Berlin til Oslo søndag kveld. Jeg hadde akkurat besvart spørsmålet hennes om hvilket ærend jeg hadde hatt i den tyske hovedstaden. Ho hadde fått vite at jeg jobbet med et innslag om urfolkskunst.

Jeg ble litt paff, det må jeg innrømme. Selv om jeg ved flere anledninger har måttet svare på diverse spørsmål om hvorfor samene skal kalles for et urfolk, om det virkelig er nødvendig å tviholde på det samiske språket osv osv. Men aldri før har noen sagt det med de ordene som dama på min venstre side kom med.

Dama måtte selv svare på om ho følte seg som en vaskekte mordmann der ho satt, med iPhone i den ene handa og iPad i den andre. Eller om den som er ekte nordmann er en person som har gård, hest, kyr og driver på den gammeldagse måten?
Joda, ho skjønte det. Men samene er jo så moderniserte at begrepet urfolk ikke passer lenger? Urfolk er jo noe fra gammelt av, og sånn lever jo ikke samene mer idag. Så hva er egentlig den samiske kulturen nå da?

Jeg forklarte, som så mange ganger før, at det i stor grad er språket og tradisjonene våre som er kulturen vår. At selv om begge deler er moderniserte, så er de samiske
-Men språket er det vel ikke så mange som snakker? Dama hadde tydeligvis fått med seg visse ting. Men ho ble litt paff da jeg sa det at hennes morsmål også befinner seg på lista over utrydningstruede språk i verden, og at nordmenn må passe på litt de også. Joda, det var ho enig i. Språket er viktig. Det må man da kunne få snakke. 

Vi snakket litt om reinsdyr og språket og noen andre ting, men vi kom ikke stort lenger enn det. Flyturen fra Berlin til Oslo tar bare halvannen time, og det å diskutere kultur og definisjoner er noe som ikke er så lett å komme til enighet og forståelse om på så kort tid. Jeg følte meg faktisk litt som er forsvarsadvokat der jeg satt. Den som skal forsvare mitt folks rett til å ha det som er sitt, mens den norske befolkningen tar som en selvfølge at det som er deres skal være en naturlig del av samfunnet. Uten at det skal forsvares eller diskuteres med noen. 

Vi endte opp med å snakke om hester, for det var det ho var flinkest på. Særlig islandshest, som hadde hatt verdensmesterskap i Berlin. Det var derfor ho hadde vært der. Det var et tema jeg kunne snakke om, da jeg vet ganske mye om hester. Jeg hadde alvorlig hestedilla i min barne- og ungdomstid, og leste de fleste bøker jeg kom over. Vi hadde jo ikke internett på den tida, så noe måtte man jo finne på...

Det var mens vi snakket om hester og så på bilder av dem at jeg oppdaget en vesentlig ting om min samtalepartner. Hester hun ikke kjente til fra før av, definerte ho som litt unormale. De hadde benbygning som var "litt rar", og det var noe med proporsjonene som "ikke stemte".

Dette er hesten jeg viste henne, som jeg synes er så spesiell. Akhal Teke er en gylden hest fra Turkmenistan.













Jeg kunne ikke la være å tenke at jeg kanskje var som en fremmed hesterase for den dama, og at jeg kanskje burde ha vært den moderne utgaven av min egen rase. En rase som med tiden hadde blitt utsatt for avl som gjorde at jeg ikke var så annerledes enn de andre rasene i verden. 

I alle fall håper jeg at den dama en dag oppdager en ting. Og det er at hennes yndlingshesterase, den eneste rasen i verden som tølter, kanskje er spesiell og godt likt på grunn av at det er den eneste hesterasen i verden som fortsatt tølter. Og så burde ho respektere at vi samer ønsker å beholde vår tølt - vår spesielle egenskap og kultur, selv om de fleste ser ut til å mene at det ikke er bruk for den i den moderne verden vi lever i...

4 kommentarer:

  1. Na muhto man guhká sámit leat eamiálbmot?

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
  2. Galget bat sámit heaitit leame eamiálbmot du mielas?

    SvarSlett