Jeg vet ikke hvor mange friminutt snek jeg meg til stallen som lå like ved skolen. Kom sent tilbake til timene gjorde jeg også. Kjeft og anmerkning gjorde ingenting. Jeg hadde vært hos hestene. Det var alt som betydde noe.
Jeg fikk ridd i noen år før jeg kjente at jeg ble skikkelig tett i hals og nese, samt at øynene mine både klødde og hovnet opp. Den siste gangen jeg var i stallen hadde jeg store problemer med å se veien mens jeg kjørte hjem, og da jeg endelig var fremme slet jeg med å få igjen pusten. Dette varte i flere timer. Den dagen sa mamma at jeg bare måtte gi meg. Hun syntes ikke at jeg skulle fortsette å plage meg selv på denne måten. Skoene jeg hadde hatt på meg i stallen kastet hun i en lukka pose i søpla. Jeg lovet at jeg ikke skulle ri mer. Det var en forferdelig tung avgjørelse. Men jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg. Hestene gjorde meg syk. Sånn var det bare.
Den store vakre hesten som kom galopperende gjennom skogen idag fikk savnet mitt tilbake igjen. Jeg misunte den blonde jenta som var så heldig at hun var den som fikk sjenkle litt, og så sette avgårde. Jeg og hundene tok runden rundt Máđijávri, så jenta rakk å snu og passere oss flere ganger. Jeg holdt tak i hundene mine hver gang hesten kom, bare for å forsikre meg om at de ikke skulle skremme den. Blikket mitt fulgte dem der de suste forbi oss. Den siste gangen hun kom mot oss sa jeg til henne at de var virkelig elegante. Jenta smilte til svar. Og borte var de.
Så kjente jeg det. Kriblingen i nesa mi. Snufsingen kom like etterpå. Jeg er og blir allergisk mot hester. Men savnet er der hver gang jeg ser en hest med rytter på ryggen. Jeg håper det en vakker dag lar seg gjøre for meg å ri igjen.
Run like the wind. Det er det jeg har lyst til å kjenne. Bare en gang til. Uten å bli så veldig syk...
