Stemmen fra fortiden

Der sto vi og holdt rundt hverandre og gråt. En gjeng tenåringsjenter som snufset og utvekslet adresser og telefonnummer. Avskjedens time var kommet, og det var grusomt å skilles.

Det hadde vært to innholdsrike uker på Hadsel folkehøgskole sommeren 1985. Det var en sommerleir der vi lærte om Bibelen og dens innhold, men for meg var det mye morsommere å spille volleyball, badminton og å svømme i sjøen. Jesus og Gud hadde jeg lært så mye om før, alle de søndagene jeg satt på søndagsskolen og i kirka.

Det var noen jenter jeg likte bedre enn andre, og det var de jentene som turde være seg sjøl. De som ikke var blant de prektigste og snilleste. Så vi ble en liten gjeng som snek oss ut om natta, og bare satt i fjæra og prata. Vi kunne sitte der i timesvis og diskuterte både dagens gjøremål, gutter eller rett og slett så fortalte hverandre om våre hjemplasser. Jeg ble så utrolig glad i disse jentene, og tenkte mange ganger på hvor tungt det kom til å bli å skilles fra dem.

Da avreisedagen var et faktum, så lovet vi dyrt og hellig at vi skulle holde kontakten med hverandre. Vi visste at det ikke kom på tale å reise til hverandre, for det kom til å koste minst "en million" kroner. Å ringe til hverandre kunne vi heller ikke gjøre så mye av, fordi å ringe på 80-tallet kostet hundrevis av kroner. Derfor ble adresser kjempeviktige, fordi frimerker ikke var så dyre at man gikk konkurs av brevskriving. Og brevpost hadde vi flust av, fordi man alltids fikk det i julegave fra en eller annen slektning.

Rose-Mari var en jente som var blant dem jeg gråt mest over å skilles fra. En rappkjefta jente fra en plass som het Myre. Som levde et i et samfunn som ikke minnet noe om min egen hjemplass. Og jeg glemte henne aldri. Men brevskrivinga ble det ikke noe særlig av, fordi man kom hjem til sitt vanlige liv. Til sine venner som man alltid hang sammen med, og til skolegang og jobb.

Dette er ho Rose-Mari fra Myre og ho Ingrid fra Tromsø.
Ingrid var utrolig flink til å spille piano, og lærte meg å spille starten av "Til Elise"

Høsten 2010 var jeg atter en gang på en jobbreise, og på flyet nordover kom jeg i snakk med en ung jente som hadde på seg en slags matrosuniform. Hun var omlag 19 år, på min sønns alder, så jeg ble nysgjerrig på hvorfor hun hadde havnet i militæret. Mens vi prata, la jeg merke til hvordan hun uttalte bokstaven R. Så jeg spurte henne hvor hun kom fra. Myre, svarte hun. Jeg spurte om hvordan det var der borte, om "alle kjenner alle". Joda, man kjenner de fleste. Jeg fortalte henne om den jenta jeg ble kjent med på 80-tallet som het Rose. Det viste seg at jentas mor kjente ho Rose veldig godt. Jeg ba henne hilse så mye fra meg, hvis hun kom til å se henne mens hun var hjemme. Joda, det skulle hun gjøre. 

Jeg og Rose fant hverandre på Facebook den høsten, og chattet litt sammen. Men det å chatte på Facebook er ikke så veldig sosialt som dem skal ha det til, så vi gjorde ikke det særlig ofte. Man blir å se på hva folk skriver eller legger ut av bilder og lenker, men det er liksom det hele. Kontakten blir ikke så hjertelig, for å si det sånn...

Denne uka dukka det opp en ny melding i innboksen min, og den var fra Rose. Hun trengte en tjeneste, og jeg sa selvfølgelig ja til det. Så sendte jeg mitt telefonnummer til henne, så vi kunne ringes når "oppdraget" skulle utføres. Like etter begynte mobilen min å ringe. Et fremmed nummer. Da jeg svarte, hørte jeg "Hei, det her e ho Rose-Mari som ringer". Stemmen var fremmed, men jenta var den samme. Like koselig og pratsom som hun var i 1985. Vi snakket sammen i nærmere en time. Helt uanstrengt. 

Jeg kjenner nå at jeg har virkelig lyst til å gjenopprette kontakten med ho Rose. Jenta jeg aldri har glemt, og som jeg alltid har hatt lyst til å møte igjen. Jeg vet at det nå er mye lettere å få til en gjenforening. Å reise koster ikke lenger "en million", men nå til dags er frimerkene dyrere enn telefonsamtalene. Verden virker ikke lenger like stor som den gjorde på 80-tallet, så det å komme meg til Myre må jeg vel få til. Jeg vet bare ikke når det blir, men planen kverner i hodet allerede.

Det er viktig å holde kontakt med de menneskene man får en som kjemi med, det har livet lært meg. For sånne mennesker møter man ikke mange av. Jeg er glad over at jeg aldri mista ho Rose, og kjenner at jeg gleder meg over at dette vennskapet har blitt vekket til liv etter nesten 30 år :)