Jeg får snart flyskrekk...

Å reise med fly er ganske så lett, og i det siste har jeg reist mye med både små og store fly. Det at flyet letter og lander er ikke noe særlig behagelig, men akkurat det ubehaget vil jeg ikke definere som flyskrekk.

Men nå er det like før jeg får skrekk for å fly, og det har ingenting med flyet eller dets personale å gjøre. De er som oftest supre. Nei, det er mine medpassasjerer som nå holder på å gi meg skrekk for å reise med fly. Jeg understreker med det samme at det ikke gjelder alle dem, men noen få. Jeg kan vel kalle dem en minoritet blant flypassasjerene, og de jeg snakker om er dem jeg velger å kalle uopplyste. De er så uopplyste til tider at det er en lidelse å høre dem snakke.

På min reise til Tromsø idag havnet jeg i nærheten av en slik uopplyst person. Hun smilte pent til meg da jeg kom gående langs midtgangen, men likevel valgte jeg å sette meg på motsatt side. Det satte seg en mann ved siden av henne, og etterhvert gikk praten mellom de to. Jeg overhørte ordene "internatskole", "krigens dager", "vi møtes fortsatt, 55 år etter". Jeg ble litt nysgjerrig og begynte å lytte. Man får jo ikke skru på iPod før flyet er i lufta... Jeg oppfattet til slutt at denne dama hadde gått på en eller annen internatskole, og at både hun og de andre hadde blitt venner for livet på denne skolen. De hadde fortsatt å møtes jevnlig, og alle som en hadde blitt "dannede mennesker" som hun sa. Titler som professor og kirurg beskrev hennes klassekamerater.

Men så dreide samtalen plutselig over på noe annet mellom disse to. "Man skal jo være forsiktig med å si dette, men jeg sier det likevel", hører jeg damen si. Hvorpå hun legger ut om sin misnøye med samer, Sametinget, det samiske språket og alle kravene samene har. "De sier at det er dem som har retten til å eie Finnmark", hører jeg. Så kommer det noen "sannheter" om undervisning på samisk, at noen påstår at det bor flere samer i Oslo enn nordpå, og at det snart er på tide å gjøre noe med reintallet - som virkelig er helt ute av kontroll. Mannen ved siden av henne jobber visst som lege en eller annen plass i Finnmark, og svarer henne innimellom, men han er så lavmælt at jeg ikke får med meg noe av det han sier.

Det er da jeg kjenner ubehaget komme. Det velter over meg. Med dunkende hjerte venter jeg på at lyset til setebeltet skal slukke, så jeg får stappe plugger inn i ørene og høre på noe mer vettugt enn denne dama og hennes tirader om samene i Norge.

Et bittelite øyeblikk angrer jeg på at jeg ikke satte meg ved siden av henne, så kunne det heller ha vært meg som snakket med henne. Og da kunne jeg sagt min hjertens mening. Fortalt henne at samene slett ikke ønsker å eie Finnmark. Jeg kunne ha sagt til henne at jeg synes norske skoler i Spania er noen merkelige greier, men at nordmenn visstnok synes det en helt logisk ting å kreve at norske barn der nede skal bli undervist på sitt eget morsmål. Jeg kunne ha sagt så mye mer, bare for at denne dama skal få noen fakta om samer inn i hodet sitt.

I stedet satt disse to - med hver sin sørnorske dialekt - og synset og mente både det ene og andre om mitt folk. Det skal de få lov til, som borgere av dette demokratiske samfunnet vi lever i. Men at de omgir seg med usannheter er ikke greit.

Det var vel for første gang i mitt liv at jeg knapt nok kjente at Widerøe-flyet landet i Tromsø. Ubehaget over mine medpassasjerers samtale var årsaken til det. Jeg har aldri før kjent et slikt ubehag, og tanken på flere slike medpassasjerer er ekkelt å tenke på.

Allerede nå gruer jeg meg til morgendagens hjemreise. Hva om det sitter nok en slik synser på flyet? Jeg må vel bare snike meg til å ha musikken på, selv om flyverten sier at jeg må slå den av. Det er min kur mot min blivende flyskrekk, fordi jeg da helt og holdent bestemmer hvem og hva som høres i mine ører. Hele veien hjem til mitt kjære Sápmi...

-Hvor lenge skal samene fortsette å være et urfolk?

Slik lød spørsmålet jeg fikk av dama ved siden av meg på flyet fra Berlin til Oslo søndag kveld. Jeg hadde akkurat besvart spørsmålet hennes om hvilket ærend jeg hadde hatt i den tyske hovedstaden. Ho hadde fått vite at jeg jobbet med et innslag om urfolkskunst.

Jeg ble litt paff, det må jeg innrømme. Selv om jeg ved flere anledninger har måttet svare på diverse spørsmål om hvorfor samene skal kalles for et urfolk, om det virkelig er nødvendig å tviholde på det samiske språket osv osv. Men aldri før har noen sagt det med de ordene som dama på min venstre side kom med.

Dama måtte selv svare på om ho følte seg som en vaskekte mordmann der ho satt, med iPhone i den ene handa og iPad i den andre. Eller om den som er ekte nordmann er en person som har gård, hest, kyr og driver på den gammeldagse måten?

Joda, ho skjønte det. Men samene er jo så moderniserte at begrepet urfolk ikke passer lenger? Urfolk er jo noe fra gammelt av, og sånn lever jo ikke samene mer idag. Så hva er egentlig den samiske kulturen nå da?

Jeg forklarte, som så mange ganger før, at det i stor grad er språket og tradisjonene våre som er kulturen vår. At selv om begge deler er moderniserte, så er de samiske. 

-Men språket er det vel ikke så mange som snakker? Dama hadde tydeligvis fått med seg visse ting. Men ho ble litt paff da jeg sa det at hennes morsmål også befinner seg på lista over utrydningstruede språk i verden, og at nordmenn må passe på litt de også. Joda, det var ho enig i. Språket er viktig. Det må man da kunne få snakke. 

Vi snakket litt om reinsdyr og språket og noen andre ting, men vi kom ikke stort lenger enn det. Flyturen fra Berlin til Oslo tar bare halvannen time, og det å diskutere kultur og definisjoner er noe som ikke er så lett å komme til enighet og forståelse om på så kort tid. Jeg følte meg faktisk litt som er forsvarsadvokat der jeg satt. Den som skal forsvare mitt folks rett til å ha det som er sitt, mens den norske befolkningen tar som en selvfølge at det som er deres skal være en naturlig del av samfunnet. Uten at det skal forsvares eller diskuteres med noen. 

Vi endte opp med å snakke om hester, for det var det ho var flinkest på. Særlig islandshest, som hadde hatt verdensmesterskap i Berlin. Det var derfor ho hadde vært der. Det var et tema jeg kunne snakke om, da jeg vet ganske mye om hester. Jeg hadde alvorlig hestedilla i min barne- og ungdomstid, og leste de fleste bøker jeg kom over. Vi hadde jo ikke internett på den tida, så noe måtte man jo finne på...

Det var mens vi snakket om hester og så på bilder av dem at jeg oppdaget en vesentlig ting om min samtalepartner. Hester hun ikke kjente til fra før av, definerte ho som litt unormale. De hadde benbygning som var "litt rar", og det var noe med proporsjonene som "ikke stemte".

Dette er hesten jeg viste henne, som jeg synes er så spesiell. Akhal Teke er en gylden hest fra Turkmenistan.

http://www.allhorsebreeds.info/akhal-teke-horse-breed/

Jeg kunne ikke la være å tenke at jeg kanskje var som en fremmed hesterase for den dama, og at jeg kanskje burde ha vært den moderne utgaven av min egen rase. En rase som med tiden hadde blitt utsatt for avl som gjorde at jeg ikke var så annerledes enn de andre rasene i verden. 

I alle fall håper jeg at den dama en dag oppdager en ting. Og det er at hennes yndlingshesterase, den eneste rasen i verden som tølter, kanskje er spesiell og godt likt på grunn av at det er den eneste hesterasen i verden som fortsatt tølter. Og så burde ho respektere at vi samer ønsker å beholde vår tølt - vår spesielle egenskap og kultur, selv om de fleste ser ut til å mene at det ikke er bruk for den i den moderne verden vi lever i...

Sol- og skybildedilla...

Jeg har fotodilla, og i mange år har jeg knipset litt av hvert. De fleste gangene er det mobilkamera jeg bruker. Det har min gode venninne Lisbeth dokumentert idag, hehehe

Jeg vet da pokker hvorfor sola og skyene på himmelen har interessert meg så veldig i det siste, men det er nu en gang dem jeg har tatt mest bilder av. Kanskje fordi jeg har sittet mye ute på verandaen....? 

Men, det morsomste jeg har på iPhonen min nu, er Instaweather og Instagram. Herregud, så moro oppfinnelse! Bildene kan endres farge på, dimmes og ha ramme eller ikke. Nei og nei, som jeg koser meg. Sola og skyene blir enda vakrere på bildene mine ved bruk av disse to appene.

Så til dem som synes at det blir vel mange sol- og skybilder fra meg - det kommer garantert enda flere. Hold ut! Snart forsvinner sola, så da minker vel antall solbilder også.....

         Life is great when the sun is shining    :)

En sommer er (snart) over

Mine fire ferieuker er en saga blott, og på mandag er det tilbake på jobb. Kan ikke si at det er fælt å tenke på, fordi vi går en spennende tid i møte på arbeidsplassen min. Og det er fint å få være en del av det som skal gjennomføres kommende høst.

Været har ikke vært det beste mens jeg har feriert, og det var noen dager jeg må innrømme at jeg gikk inn på restplass.no for å se om ikke det dukka opp et spennende og ikke altfor dyrt alternativ til varme og solrike strøk. Det fantes ganske mange, men så er det ikke alltid like lett å hive seg på første fly når man er hundeeier. Derfor ble det en uke i campingvogn i Sverige sammen med min kjære og hundene våre.

Campingvognlivet har sin sjarm. Det å sovne er faktisk veldig lett i vogn, særlig hvis det regner. Dryppinga høres mye bedre enn i et hus, og rytmen og lyden av regndråpene vugger i allefall meg fort i søvn. Derfor likte jeg regnet også, særlig hvis det falt om natta....

Jeg liker å puske med mitt her hjemme når jeg har fri fra jobb, men i år ble det ikke gjort så veldig mye. Garasjen ble ikke ferdigmalt denne ferien heller, men jeg fikk beisa trappa og verandaen! Så har jeg i tillegg malt litt småmøbler, hengt opp noen lamper og slikt. Det er et tegn på at jeg har kost meg skikkelig.

For den som ikke tenker som meg høres det vel litt koko ut å bruke ferien sin til sånt arbeid. Men, sånn er jeg skrudd sammen, og trives med det.

Nu skal denne frihelga brukes til akkurat det jeg har lyst til, men jeg vet ennå ikke hva det er. Jeg finner nok på noe!

Lev vel, alle som en

Vårt lille land

"I Norge så henger vi votter og luer i trærne når noen har mistet dem. Det synes jeg er veldig tøft. Det liker jeg"
Dette er ordene til Audun Hågå, overlevende fra Regjeringskvartalet. Det var så enkelt sagt, men en god beskrivelse av dette lille landet vi lever i.

Vårt lille land, sa vi for to år siden. Vi var der for hverandre.
Jeg håper at alle som har hatt en tung dag idag slapp å være alene, og at de har noen å støtte seg til. Ingen har godt av å være alene i sorgen. Håpet er at den blir lettere for hver dag som går, og at sorgen viser dem veien videre.

Verden går videre, og store gleder får også plass på en dag som denne. For idag fikk britene en ny liten prins. Der er det en hel nasjon som gleder seg sammen med de nybakte foreldrene, mens vi i dette lille land har annet i våre tanker.

Vårt lille land. Vi er her fortsatt, og fortsatt viser folk vilje til samhold og toleranse. Måtte dette vare. Måtte vi aldri glemme å vise medmenneskelighet og varme til hverandre. For det er det som gir oss som folk og samlet samfunn en sjanse til å bli bedre og tryggere.

Tidenes måned er over!

Jeg har hatt tidenes måned. Og gjett om jeg har reist denne måneden!
Jeg har vært på mange forskjellige reiser, og de har vært innholdsrike på hver sin måte.

Truth about love - Oslo 25.5.13

Min intense reiseperiode startet med en tur jeg har gledet meg til fra desember 2012. Det var tid for konsert med min heltinne Pink, på Telenor arena. Sammen med min kjære mann fikk jeg endelig oppleve henne live, og kunne konstatere at jeg fortsatt er fan av dama. Med tårer i øynene på flere av låtene ble det en opplevelse jeg ikke glemmer så lett.

På akvarium i Barcelona

Uka etter fortsatte min reising. Det var tid for min datters klassetur til Barcelona. En uke i et land jeg ikke har vært i før, sammen med mange mennesker jeg ikke kjenner så veldig godt. Vi fikk sett byen, med ganske mye av det den hadde å tilby. Og gjett om folk (les: jentene) fikk shoppa! De lærte La Rambla å kjenne veldig godt. Jeg fikk muligheten til å besøke det eneste jeg hadde på lista mi, nemlig Sagrada Familia. Jeg kjente meg andektig fra første steg inn i denne katedralen som aldri blir ferdig. Jeg har lært en ting på mine reiser til utlandet - kirkebygg er verdt å besøke. Virkelig. Og dette bygget står høyt oppe på lista over vakre bygg jeg har besøkt.

Utenfor Sagrada Familia

Inne i Sagrada Familia

Å komme hjem til Karasjok er herlig etter en reise til fremmede strøk, og det var fint å kunne traske tur opp til Iskuras sammen med mannen min. Spor etter bjørn var det der, men vi lot oss ikke skremme. Slike turer gjør at man lader batteriene så man klarer å gjennomføre enda flere reiser.... Jeg hadde nemlig flere reiser i vente - nemlig jobbreisene mine.

Fine rommet mitt på flunke
nye hotellet Scandic Bystranda

Først durte jeg avgårde til en by jeg har besøkt for 10 år siden. Kristiansand. Det regnet så mye mens jeg var der at det føltes som om jeg var i Bergen, hehehe... Men jeg fikk i hvertfall trent mens jeg var der. Og jeg overraska meg sjøl med å løpe på mølla kontinuerlig i 30 minutter. Stolt ble jeg!



Etter den turen ble det tid til å stikke nesa til hjembygda Kautokeino, for å hilse på tanteungen Katinka Marja for aller første gang. Søt liten jente som sov mesteparten av tida.

Goaski og Katinka Marja

Rommet mitt på Leangkollen

Uka etter Kristiansand pekte nesa atter en gang sørover. Denne gang til Leangkollen. Den turen ble skikkelig koselig. Jeg fikk tatt turen over til Drammen og møtt en svigersøster jeg aldri har møtt før. Praten gikk lett i over 3 timer, og samtalene handlet om alt mellom himmel og jord. Henne håper jeg å kunne møte flere ganger. Så blir familien bestående av enda flere mennesker, og det er jo bare moro!

Beate og jeg i Drammen

Juni måned ble min reiseperiodes avslutning, og avslutningen ble perfekt.
Det ble avsluttet som det startet, nemlig sammen med min kjære mann - på en konsertweekend.

Vi la inn en ekstratur til Moss for å høre Toto. Ja, det er dem som synger Rosanna og Africa. Det pøsregnet mens vi var der, men jeg storkoste meg. Dagen etter var det tid for nok en favoritt, Green Day på Ullevål stadion. Vi to sammen med 19000 andre mennesker var en konsertopplevelse som virkelig var verdt turen.

Vi kom hjem igjen til Karasjok den 1. juli, og det endte med at jeg bestilte noen Green Day cd´er jeg ikke har fra før. Jeg er ennå ikke lei, med andre ord. Heller mer frelst.

Nu har jeg ferie, og jeg vet ikke om jeg skal reise noe mer nu. Kanskje det blir en campingtur et eller anna sted, hvem vet? Men for en gangs skyld har jeg ikke noen fastsatte planer, og det plager meg ikke.

Jeg ønsker meg sjøl og alle jeg er glad i en fantastisk sommer. For det har denne sommeren vært til nu. Varm og herlig og innholdsrik.

Joda, jeg elsker fortsatt livet. Ikke tvil om det :)

Bare ta en. Det gjør ingenting....

Å falle for fristelser er ikke uvanlig, og idag har jeg virkelig måttet kjempe...

Jeg skulle inn på Esso og betale for en burger til Rebekka, som skulle spise noe før hun dro med bussen til Alta. Ved disken hadde de noe jeg fikk UTROLIG lyst på. Vaffel med brunost. Siden 11. februar i år har jeg ikke spist noen søtsaker, kaker eller andre fristelser, og det har gått veldig greit. 

Men jeg har sprukket for ikke lenge siden. Det skjedde i Barcelona, på klasseturen til min datter. Jeg spiste sjokoladekake (og jeg er ikke så veldig glad i kaker...) og den smakte faktisk KJEMPEGODT!

Det var en så god kake at det frista å kjøpe et stykke til, men jeg lot være.

Et par dager senere, da klassen var oppe på Tibidabo-fjellet, så kjøpte jeg en is. Den smakte KJEMPEGODT, og det frista faktisk å kjøpe en til. Men jeg gjorde ikke det. Jeg motsto fristelsen.

Dagen etter det igjen, etter at jeg hadde vært opp i tårnene i Sagrada Familia og gått ca 260 trappetrinn ned, satte jeg meg på en kafé. Der hadde de vafler, og jeg bestilte en. Tenkte at jeg kunne unne meg det, siden jeg var på utenlandstur og hadde gått såpass mange trappetrinn. En hel workout, nærmest.  Da jeg fikk vaffelen på bordet, så jeg at de hadde tømt masse smelta sjokolade oppå vaffelen. Den smakte KJEMPEGODT...! Men å bestille en til var utenkelig, på grunn av all sjokoladen jeg hadde fått i meg.

Jeg spiste ikke noen flere søte fristelser på den turen. Men så dro jeg på jobbreise til Kristiansand uka etter. Der hadde vi noen pauser i løpet av en lang møtedag, og da serveres det jo diverse ting, som frukt, grønnsaksstenger og bittesmå kakestykker. Jeg falt for fristelsen og tok litt av alt. Jeg hadde ingen dårlig samvittighet over glasset med fruktbiter i eller grønnsaksstengene, men over den ene lille kakebiten jeg tok...

Jeg klarte bare ikke å la være, og falt for fristelsen - nok en gang. Svake menneske.... Og jeg fortsatte å være svak. På tur hjem, på Gardermoen, begynte jeg å kjede meg. Så jeg kjøpte meg en kopp kaffe, og.... en vaffel med brunost på...! Den smakte KJEMPEGODT, og jeg fikk lyst på en til. Men jeg klarte å la være. Det får da være nok for denne gang, Wenche - sa jeg til meg sjøl. Derfor klarte jeg å la være å kjøpe den vaffelen på Esso idag, men tru om jeg klarer å være like flink neste gang?

Jeg får håpe det, fordi jeg har faktisk likt å ha en tydelig midje igjen. Og det vil være synd å ødelegge for flere måneders slit med trening og lavkarbodiett.

Men det er vanskelig, fordi fristelser finnes overalt. Og særlig de dagene da jeg hører en indre stemme si: "Bare ta en. Det gjør ingenting..."
Så jeg skal kjempe videre, og motstå de fleste fristelser. Garanterer ikke at jeg motstår dem alle, særlig ikke vafler med brunost på..... Fordi det smaker faktisk KJEMPEGODT......

Det er Norges dag, så det så...

Hurra og gratulerer med dagen, alle sammen!

Dagen kalles barnas dag, grunnlovsdag og nasjonaldag. Kjært barn har mange navn. Det er vel derfor denne dagen også skaper forskjellige debatter. Ganske ofte handler debattene om hva som passer seg å gjøre på selveste 17. mai eller ikke. 

Flagg debatteres vel oftest. Man diskuterer hvilke flagg man kan bruke i barnetogene, og hvorfor man bør holde seg til den og den flaggtradisjonen.

Så sitter jeg her da, og følger med på tv og ser på det som skjer denne dagen da vi feirer Norges grunnlov fra 1814. En lov som hegner om så mangt, og verner om meget. Slik at Norge skal føles som et godt land å bo i.

Jeg glemmer ikke det året da debatten dreide seg om det passet å bruke andre lands flagg i 17. maitoget i hovedstaden. Det kom argumenter for og imot, og debatten varte og rakk. Det ble ingen andre lands flagg i toget, hverken da eller siden.

Så ble folket spurt om hva de syntes om at sameflagget vaier på selveste 17. mai. Dermed fikk vi nok en debatt, om samene bør holde flaggene sine unna denne dagen, og heller se seg fornøyde med å få bruke flagget den 6. februar. Noen spede røster nevnte at på samenes nasjonaldag ble det flagget med to flagg, men det brydde ikke majoriteten seg om noe nevneverdig. Det er Norges dag, og da flagger man med det norske flagget. Så det så!

Jeg venter på den dagen da den nasjonale debatten blir som følger: Noen stiller spørsmål ved om hva i alle dager 17. maitog har å gjøre i Nepal, Singapore, Los Angeles, Kamerun, Thailand og andre steder rundt om i verden? Da det blir opphetede samtaler om det er riktig av nordmenn bosatt i utlandet å kreve retten til å feire en grunnlovsdag i et land som ikke omfattes av den feirede loven.

Da kommer argumentene for og i mot, om at man skal vise toleranse og medmenneskelighet, og tenke på de norske barna i utlandet som skal få kjenne nasjonalfølelsen for moderlandet Norge. Selv om de sjelden eller aldri har vært der.

Glemt er da den lille jenta fra Kamerun og den lille gutten fra Irland som begge bor i Oslo, og føler en tilhørighet til både Norge og sitt opphavsland. Dem er det ikke så nøye med, fordi de bør bære det norske flagget siden de er i Norge.

Jeg spør, hvorfor kan det norske flagget bæres overalt i verden, men andre lands flagg hører ikke hjemme i Norge? Hvor er den toleransen og medmenneskeligheten vi påstår å være forkjempere av? Hvorfor lurer vi fortsatt på at rasisme og mobbing ikke minker, men heller øker?

Jeg har alltid flagget med det norske flagget på 17. mai, men det gjør jeg kun i Norge. Og hvis jeg noen gang i fremtiden befinner meg i et fremmed land på denne dagen, så skal den få lov til å være den dagen det er i landet jeg er i. En helt vanlig maidag.

Fridager

- Tenk at alle får fri på grunn av de kristne! Det sa min datter da jeg kjørte henne til skolen i dag. Vel vitende om at det var den siste skoledagen denne uka. I dag er det ikke fri, selv om det er FRIgjøringsdagen i dag. Men i morgen 9. mai 2013, da er det fri fordi det er Kristi himmelfartsdag. Den kommer alltid på en torsdag, og hver gang den står for døra kjenner jeg at jeg savner å være skoleelev. Fordi man mest sannsynlig ikke trenger å komme på skolen fredagen etter.

Mai måned i år består av den ene fridagen etter den andre. Helligdager i fleng. Heldigvis havna ikke 1. mai på en lørdag eller søndag, for da hadde den jo vært helt bortkasta. Men å ha den på en onsdag var ikke helt perfekt det heller...

Min datter var kanskje litt forundret over det faktum at til og med ateister har fri på kristne dager. Jeg skal ikke slenge ut en mening om at "dem som ikke tror på Gud burde jobbe". Det er bare tull. Men hun har et poeng. Så det med Jesus bringer ro og tid til refleksjon, uansett om man tror på ham eller ikke...

Men, så sitter jeg her da. Vel vitende om at jeg har fri i morgen, og jobb på fredag. Langhelg? Nesten. Jeg blir ikke å gjøre noe spesielt denne helga. Mest sannsynlig blir det vask av bil og campingvogn som blir mine sysler på den dagen da vår Frelser dro til himmels, hjem til sin far.
Fordi, neste helg er det langhelg. For meg også! Så DA skal jeg på campingtur. Hvor, det vet jeg ikke. Men ut i Guds frie natur blir det. Garantert.

Jeg klager ikke, bare konstaterer at det er mange fridager etter hverandre, og at det føles godt å ha dem!

Gode fridager ønskes til alle og enhver :)

Rasisten - hvem er det...?

Det å være same er ikke lett. Man blir trakassert og mobbet for sin etnisitet. Og de fleste fordømmer det.
Vi husker vel alle historien om samejenta som ble forsøkt påtent, og om samene i Tromsø som fikk høre mye ubehagelig etter at byen ble erklært å være en norsk by, og ikke samisk.

Jeg skal være den første til å si at jeg hater rasisme. Jeg blir både skamfull og oppgitt over at noen mennesker synes det er greit å sette seg over andre. Å dømme andre fordi de er annerledes. Jeg har selv fått høre negative ting om meg selv og mitt folk, men etterhvert har jeg lært å ikke tolerere det. Jeg har sagt dem midt imot, og de fleste beklager seg. De innrømmer sin uvitenhet, og at de bærer på en "arvesynd". De har fått høre fra barnsben av at samer og det samiske er noe negativt. Dem som beklager seg er det lett å tilgi, og faktisk synes synd på. De visste ikke bedre. Kanskje de kan omvendes, og at det ikke er for sent å få dem på bedre tanker.

Så over til det jeg sliter med å forstå. Og det er å skjønne hva enkelte samer tenker på. Legg merke til, jeg sier enkelte - ikke alle! Men noen samer er raske å fordømme fremmede mennesker, og ofte utfra deres hudfarge og etnisitet. Stakkars den som kommer til vårt kjære Sameland som har litt mørkere hudfarge enn oss - og prøver å bosette seg her! Kjeltringer. Uærlige mennesker. Kriminelle. "De der skal vi holde oss unna...." For ikke å snakke om romfolket som ser ut til å være mer plagsomme nå enn noen gang tidligere.

Jeg er medlem av gruppene "Gamle Karasjokbilder" og "Gamle bilder fra Kautokeino" på Facebook. Man skal ikke mange år tilbake i tid før man ser det ene bildet etter det andre som minner om romfolket. Men de menneskene har samiske navn og kofter på. Og vi er stolte over disse forfedrene våre, enda så stakkarslige de ser ut. Skitne i ansiktet foran en lavvu.

"Tidene har forandret seg", sier du da. Joda, for samene. Vi har blitt moderniserte. Vi har fått goder og rettigheter. Og vi lever i velstand. Men ikke alle mennesker har kommet dit hvor vi har kommet oss. Det aksepterer vi ikke. Vi fordømmer. Fordi de fleste av oss som lever i 2013 har aldri opplevd hvordan nød og fattigdom føles. Vi har ingen som helst forutsetning for å skjønne hvorfor en utenlandsk familie velger å flytte til en plass der det ikke er andre utlendinger. De fleste av oss fordømmer før vi vet deres historie. Fordi de er ikke som oss. De passer ikke inn i vårt samfunn. Og tenk, de forventer rettigheter på lik linje som oss. De forstår ikke alt av lover og regler, og prater dårlig norsk, men starter opp bedrifter og prøver å klare seg. De får jo tilbud om norskundervisning, men det er ikke under tvang. Slik som vi stakkars samer opplevde det. For vi hadde det virkelig jævlig, og det må for all del ikke glemmes. Det er oss det er synd på. Selv om våre barn lærer samisk på skolen. Selv om vi har klart å ta vare på vår egen kultur. Selv om våre tradisjoner fortsatt går i arv.

Nei, det er vi samer som har det tungt i dagens samfunn. Derfor har vi vel rett til å fordømme de andre som er svakere enn oss. Uten at noen skal kalle oss for rasister...

Hundestell - et koselig, men slitsomt gjøremål

I 2009 ble jeg og Toro enige om at vi skulle skaffe oss hund. Det var min idé, så jeg lovte at jeg ikke skulle presse hunden på ham, men ta det som fulgte med. Det var mitt ønske, ergo var det mitt ansvar.

Jeg hev meg i googling for å finne en hunderase som jeg kunne ha. Med mine allergier kan ikke vi ha hvilken som helst rase, så da ble mulighetene tynnet ut ganske fort. Heldigvis var de allergivennlige hunderasene ikke så verst å se på, og jeg peilet meg inn portugisisk vannhund som den absolutte favoritt. Viste bilde til Toro og han syntes også at det var en fin hund. I Åsa i Sverige fant jeg et kull med akkurat de fargene jeg var på jakt etter, og ringte.

Det var koselige folk, og det første de fortalte meg var at denne rasen trenger eiere som liker pelsstell. Det tenkte jeg at jeg skulle klare, og sa at det ikke kom til å bli noe problem. Hva visste vel jeg om det? Jeg har jo aldri hatt hund før... Men, jeg er den typen som ikke frykter utfordringer så jeg bestemte meg for at en slik hund skal vi ha. Alfie ble bestilt, kjøpt og hentet. Og vi var kjempefornøyde med hunden.

To år etterpå kjøpte vi en hund til (også etter mitt ønske...) og det var nok en allergivennlig hunderase, som trengte mye pelsstell den også. Jeg var jo vant til Alfie og det han trengte, så det skulle ikke være noe problem med en til hund som trengte stell. Jeg tenkte jo selvfølgelig ikke på at jeg doblet arbeidsmengden min. Jeg så bare at jeg doblet gledene ved å ha hund.

I ettertid så kan jeg vel ærlig innrømme at jeg hadde ingen peiling på hva pelsstell egentlig går ut på, og hvor mye tid man må sette av til det. Til tider kan vel Alfie og Dennis minne litt om flokete sauer, særlig hvis det har gått en stund mellom de aller grundigste børstingene. Ingen av dem liker så godt å bli børstet, så vi har funnet en rutine som består i at jeg børster dem skikkelig grundig de dagene de ser ut til å gidde å ligge lenge. 

Alfie har aldri vært, og kommer aldri til å bli like fin som sine champion utstillingsforeldre og søsken. Høyt premierte er de alle sammen. De hadde garantert rynket kraftig på nesene sine hvis de hadde fått møtt den noe flokete, litt merkelig klippede Alfie i Karasjok. Han har sett diverse ut, for å si det sånn. Jeg er ikke særlig dyktig som hundefrisør... 

Men både Alfie og Dennis ser ut til å være lykkelige, både med og uten floker i pelsen. Så lenge de får en godis etter stellet så ser ikke de ut til å bry seg om noe annet. Så er vi alle fornøyde - helt til neste gang pelsen skal stelles. Og det er ikke dagen etter, for å si det sånn. Vi liker det ikke så godt noen av oss, så vi gjør det i skippertak. Det funker for oss :)

Kroppen min - fin eller ei?

Jeg har per definisjon aldri vært tjukk. Men, jeg som så mange andre, har sjelden vært fornøyd med kroppen og dens utseende. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg noensinne har vært helt fornøyd med kroppen min...?

Da jeg var ung, var knærne mine noe av de styggeste knærne jeg hadde sett. De hadde en bul som var så stor at det var meg ubegripelig at ingen av venninnene mine kommenterte dem. Venninna mi Lise hadde verdens vakreste knær, og jeg misunte henne dem. Ho kunne gå med korte skjørt uten å skjemmes, mens jeg sto med knærne så hardt presset bakover som det overhodet gikk an hvis skjørtet ikke skjulte dem. Det gjorde ganske vondt etter noen minutter, men da slapp noen andre å plages av de stygge knærne mine like mye som meg...

Det der var i ungdomsskoletida. I gymnastida var nesa mi et stort problem, fordi den var etter min oppfatning litt for stor. Når det i tillegg dukket opp en kvise eller to på nesa, så var tragedien komplett. Dekkstift måtte jeg ha på, for å skjule grusomhetene. Den var kanskje litt vel brun i forhold til den bleke hudfargen min, men den dekket hvertfall over selve kvisa. Nesa var og ble stygg, så det kunne jeg jo ikke gjøre noe med. Men kvisa klarte jeg å skjule, så det hjalp litt på selvtilliten.

Da jeg fikk førerkort så var ikke knær og nese noe jeg tenkte over mer. Da var det magen som ble mitt problem, og den har vel mer eller mindre vært en plagsom kroppsdel etter det. Det to gangene jeg har vært gravid, så har jeg nesten slappet av. Fordi den store magen inneholdt jo en baby, så da var det ikke så nøye at den ikke var flat. Og det at den ikke var flat etter fødselen var jo helt naturlig, så da var det ikke noe jeg stressa med. 

En eller anna gang etter 1997, da jeg ble mamma for andre gang, har jeg helt glemt å ha skikkelig store komplekser for kroppen min. I noen år, vel og merke. Men de har aldri forlatt meg. Da jeg hadde passert 33 år syntes jeg at kroppen min ikke var så aller verst. Noen små skavanker her og der hadde jeg jo, men det var ikke plagsomt lenger. Jeg slappa kanskje litt vel mye av, fordi kroppskompleksene mine kom tilbake for full musikk ukene før min 40 årsdag. En shoppingtur i Oslo sammen med venninna mi Lisbeth, ble en helt forferdelig affære. Jeg som skulle finne et pent antrekk til bursdagsfesten så ut som en stappa sekk! Det var så jævlig at jeg nesten begynte å gråte i et av prøverommene jeg var i. 

Siden den gang har kompleksene aldri forlatt meg. Og det er nok fordi jeg ikke lenger kan late som om kroppen ser noe annerledes enn det den gjør. 

Den 19. februar var jeg på en helse- og livsstilsundersøkelse. Dit var landsdelens innbyggere fra 40 år og oppover invitert å delta. Der kom det jeg velger å kalle for både dom og oppløftende nyhet. Prøvene viste at jeg hadde meget bra blodtrykk, -verdier og -prosent. Men så var det BMIen min da. Den var 27,7, og den sa da at jeg er overvektig. Altså tjukk. 

Derfor har jeg gått på diett og begynt å trene igjen. Jeg hadde kommet i godt driv med løping ifjor, men ramla ut av det. Husker ikke helt hvorfor, men jeg slutta hvertfall før jeg var kommet helt godt igang, og kommet i god fysisk form. Forskjellen denne gang er at nu vet jeg hvilket mål jeg har foran meg. Det gjør det både lettere og mer motiverende. 

Jeg savner både brus og potetgull, men det får noen andre enn meg spise. Jeg er fortsatt på diett, og jeg har faktisk begynt å like tomater! Salat er noe jeg har lyst på, og ikke noe jeg må spise, og det å løpe eller gå er ikke lenger like kjedelig som før. 

Dette skal jeg klare! Heia meg!!!

Lykken er å finne langs veien, ikke ved enden av veien, for da er reisen slutt

Overskriften i denne bloggen er noen kloke ord om livet som jeg fant på nett idag. Og det fikk meg til å tenke over livet mitt så langt. Wenche Maries liv gjennom 44 år.

Jeg har hatt et godt liv, men selvfølgelig ikke som å leve på en rosa sky. Det har vært noen regnværsdager også, for å si det sånn. Etter at jeg fylte 40 for noen år siden, har jeg tenkt ganske nøye over livet mitt. Alle mine valg oppover årene, og alle de erfaringene jeg har høstet underveis. 

Jeg tror at den dagen jeg sitter med mitt barnebarn på fanget, så vil jeg kunne si at bestemor har levd et bra liv. For det føles sånn. 

Noen av mine voksne år har ikke vært så bra, men de har ført til at jeg har modnet som menneske. 

Livet i seg selv består stort sett av valg. Mennesket må hele tiden foreta valg i en eller annen form. Vi velger oss en utdannelse, en karriere, å få barn, en partner osv. Og hver gang vi har foretatt et valg, så tror vi at vi vet hvordan livet vårt vil bli. Men det er det vi slett ikke vet. Hvert valg fører oss til nye utfordringer. De fleste dagene vil gi oss store gleder, men mange ganger blir det slik at de mørkeste dagene er de vi husker best - og som sitter lengst i minnene våre.

Å være i den alderen jeg er i nå, over 40, er faktisk ganske rikt på mange måter. Det er i denne alderen man nyter godt av det man har lært oppover årene. Man kjenner til momentene man står ovenfor, og faren for å velge galt er betydelig mindre.

Jeg har gjort mange valg i mitt voksne liv som har ført meg dit jeg befinner meg idag. Og det er først det siste året jeg med sikkerhet kan si at jeg er tilfreds med livet mitt. Det bekrefter lykkefølelsen som jeg kjenner snike seg inn i kroppen oftere enn før. 

Det har jeg tenkt litt på, at hva det kan komme av. Og jeg innser at det er alle mine leveår jeg kan takke for det. Underveis i min livsvandring har jeg brukt mine erfaringer, både positive og negative, og valgt utfra dem hvilke nye veier jeg bør velge. Nå kan jeg kjenne igjen potensielle fallgruver når de nærmer seg, og lettere se hvordan ting kan håndteres.

Jeg må bare konstatere at jeg er fornøyd med alt jeg har opplevd så langt i livet mitt. Og jeg gleder meg til fortsettelsen av nettopp dette året, fordi det har begynt så bra. I januar fikk jeg gleden av å bli kona til ham jeg stoler mest på. Nettopp det er en dag jeg tenker tilbake på med glede. Det var ingen stor fest med massevis av gjester, men en helt privat dag med bare oss og våre barn tilstede. Den gleden skal få lov til å være min veiviser i 2013, og minne meg på de GLEDENE livet byr på. Så kan de negative dagene gå litt mer i glemmeboka, og heller gi plass til de positive.

En ikke-bloggende sommer er over

Jeg har helt glemt bloggen min. Sommeren 2012 var nokså dårlig værmessig, så da burde jeg ha blogga som bare det. Men jeg har altså ikke gjort det. Neivel, men det betyr jo at jeg har gjort andre ting.

Jeg har planta blomster og ordna i blomsterbedene mine. Nye steiner har kommet på plass, og det tok meg bare ca tre år å bli ferdig med det. Nå er jeg ferdig - og fornøyd med resultatet.

Jeg har snekra også. Sjøl om jeg aldri har gjort det før så har jeg altså lagt gulv i vinterhagen, slik at den kan brukes til det den er ment å brukes til. Som et oppholdsrom, og ikke et lager som det har vært til nå. Ble nok ikke helt ferdig med det rommet, men jeg har det ikke travelt. Det kommer en ny sommer neste år. Og så snekra jeg hundehus til Dennis! Det har jeg heller aldri gjort før, så det var gledelig å få til :)

Jeg har malt de siste skoddene og skrudd dem opp ved de vinduene der det manglet skodder. Det tok meg bare to år, men nå er altså det også unnagjort. Og nå ser huset ferdig ut, og jeg er fornøyd som bare det.

Jeg måtte fikse på en del av muren som jeg malte på ifjor. Den hadde blitt slitt vekk og misfarget på grunn av min egen dumhet... Jeg hadde stablet materialer inntil den, og dermed gjorde regn og smelting en fantastisk jobb med å flasse og misfarge muren. Men, det er fikset på nå - så da er jeg ferdig med det.

Jeg malte noen vegger i stua også, i en helt anna farge enn det vi hadde der. Jeg måtte få en mørkere farge der, fordi noen steder ville treverket liksom ikke slutte å sprekke. Så jeg sparkla og malte, og nå ser det både tett og fint ut. Og atter en gang var jeg fornøyd med resultatet.

Jeg har fått øvd meg på rygging med tilhenger. Kjæresten var lærer, og han var flink å forklare meg noe som jeg aldri helt har skjønt og fått til. Så til slutt klarte jeg å rygge ganske så perfekt med hengeren. Jippi! Da steg selvfølelsen noen hakk, skal jeg love deg.

Dennis har krevd en god del av min tid i sommer. Pelsen hans var en såte av floker, så jeg måtte gi opp børstinga og bare klippe han litt etter litt - helt til alle flokene var borte. Han så litt fremmed ut, men han ble flokefri og fin. Ikke alle syntes at han var særlig søt med så kort pels, men det gjør ingenting. Hår vokser ut igjen.
Alfie vil også stelles hver gang jeg steller Dennis, så da har man en runde med hundefrisering som varer en god stund når man først setter igang. Men det er for det meste koselig, så det gjør ingenting.

Og så har jeg trimma en god del i sommer. Noen gåturer og toppturer har det blitt, og det har vært bra for både kropp og sjel. Særlig moro har det vært de gangene jeg hadde noen å gå sammen med. Redd for både elg og bjørn som jeg er, så er det bedre å ikke være alene... Det har blitt noen kilometer, men om det har rast av noen kilo vites ikke. Det døde batteriet i badevekta er nemlig ennå ikke bytta ut - så vekta mi forblir en hemmelighet en stund til.

De gangene det ikke var regn så har vi grilla eller hatt bål her hos oss. Ganske mange mennesker som samles da, men koselig som bare det!

Et tidsfordriv jeg har hatt i sommer er å knipse bilder av sola. Den kom og ga oss sommerfølelse i august, og varma og gleda oss i litt over en uke. Vi ble glade og fornøyde, og fikk solt oss litt og faktisk klagd litt over at det ble litt vel varmt innimellom. Jeg fikk tatt en god del solbilder, kan man si. Jeg publiserte et solbilde hver dag på Facebook, som dokumentasjon på at den har skint også her nordpå :)

Nei, det er ikke rart at jeg ikke har blogga i sommer. Eller, kanskje den labre interessen for blogging førte til at jeg fikk gjort alt det jeg gjorde???

Men, jeg skriver en ny blogg før dere vet ordet av det. Kanskje allerede i september? Vi får se :)

Hvor forsvinner tida hen???

Jeg synes at dagene bare sprinter forbi. Jeg har ikke blogget siden februar, og nu er det allerede april. Ja, hvor forsvinner tida hen?

Man ser ikke tida. Man føler den heller ikke. Men man kjenner at den går, og at den har vært. Særlig de dagene man er skikkelig sliten kjenner man at man har brukt tid på ting.

Jeg har vært ganske sliten denne vinteren. Mange ting å fikse opp i, mange ting å rekke, mange ting å huske. Mange ting.... Mye tid....... Men det må gjøres, det er ingen vei utenom.

Det som har tatt mest av min tid denne vinteren, er min datters konfirmasjon. Det var tørklene som tok mest tid. Surre, knytte, surre og knytte. Men jeg ble ferdig, og resultatet ble bra. Og jenta så bra ut også, så da var det verdt den tida det tok.

Jeg regner vanligvis ikke så mye på hva jeg bruker tida på, men det har jeg faktisk fundert litt over i det siste. Kanskje det er fordi jeg synes at tida har gått så innmari fort? Det var liksom jul for noen uker siden, og nu er allerede påska over. Nei, den tida har forsvunnet uten at man merker til det.

Jeg gleder meg til nye ting å bruke tid på. Jeg vet ennå ikke hva det er, men det gjør ingenting. Skal leve litt som en fri sjel denne våren og sommeren. Min tid er min, og den er dyrebar.

God vår ønskes alle som leser dette :)

Bye-bye Valentine...

Valentinsdagen, eller alle hjerters dag, er en hyggelig tanke. En dag da kjærlighet mellom mennesker skal være i fokus. Små gaver eller andre gleder skal lyse opp i en ellers så kald vinterstid. Varme spres sammen med smaken av sjokolade eller duften av vakre blomster.

Jeg er svak for slikt. Jeg og mange andre kvinner på min egen alder. Og jo eldre vi blir, jo svakere for sånt blir vi. Kan hende at vår selvtillit i hjernen er sterkere i voksen alder, men selvtilliten i forhold til kroppen vår er like sigende som diverse kroppsdeler som en gang i tiden bare danset og hoppet mens vi gikk.

Romantikk er liksom er mer selvfølge når man er ung. Da vil man imponere sin kjære med vakre ord og gaver, fordi man ellers kanskje føler at man kommer til kort. Både økonomisk og personlig. Fordi man er ung og usikker på hvordan livet skal leves. Derfor er slike dager så lette å hoppe på, fordi oppskriften til innholdet er der. Alt man "skal" eller "kan" eller "bør" gjøre fortelles overalt. Som en fasit på hvordan man gleder et annet menneske.

Men når man er eldre og klokere så forsvinner slike romantiske gester. Eller så endrer de form og innhold så drastisk det ikke lenger oppfattes som romantisk av den andre. Da er det duket for skuffede blikk og frustrasjoner, fra begge sider. Fordi man ville jo glede den andre, man bare bomma. Man skjønte ikke helt hva som var riktig og viktig for den andre.

Jeg er svak for dager der man har fokus på enkeltpersoner. Dager der en enkelt person får litt ekstra omtanke og oppmerksomhet. Noen varme klemmer og gode ord. Mors- og farsdager, Valentinsdager og fødselsdager.
Heldigvis er ikke slike dager så ofte. Da ville de mistet effekten sin. Da ville gleden over å kunne glede blitt til et stress og et gigantisk press.

Jeg fikk blomster i år, litt på forskudd. Og gleden over buketten var stor. Det er godt å føle seg elsket og satt pris på. Det fortjener alle å føle. Jeg har også en liten gave liggende på lur, som skal gis litt på etterskudd. Så blir det en skikkelig overraskelse...
Bye-bye Valentine for denne gang. Vi sees igjen til neste år. Jeg gleder meg allerede!

Året som gikk

Jeg har brukt nyttårsaften og 1. nyttårsdag til å se på og lese kavalkader av året 2011.

Jeg hadde helt glemt en del av det som skjedde. Drapene på Bin Laden og Gaddafi var to ting jeg helt hadde glemt. Men jeg husket på eurokrisen, den arabiske våren, Hurtigruten minutt for minutt, voldtektsbølgen i Oslo, fredsprisvinnerne, tsunamien i Japan og selvfølgelig 22. juli.

Euro er jo noe jeg møter på bare to mil unna Karasjok, så da klarer man å følge med. Egypt er et land jeg alltid har hatt lyst å reise til. Min arbeidsgiver sendte verdens lengste direktesending. Oslo har jeg bodd i. Fredsprisen deles ut på min søsters bursdag. Japan er et land jeg alltid har vært fascinert av og sønnen min overlevde 22. juli. Det har en personlig mening, så derfor husker jeg vel nettopp de hendelsene.

Det fine midt oppi alt det der, er at jeg finner igjen en person jeg har tenkt mye på i over 20 år. Min favorittlærer fra gymnastiden som har flyttet tilbake til Japan, ble intervjuet av NRK Sapmi om hvordan hun opplevde jordskjelvet og tsunamien den 11. mars. Tenk, jeg som er en aktiv bruker av Facebook hadde faktisk ikke engang tenkt tanken på å søke etter henne der. Men der var hun, og så ble vi venner der. I desember lærte jeg meg å bruke Skype, og fikk jammen prate med henne også! Det å prate med mennesker man ikke har hatt kontakt med på mange år, er noe spesielt. Men våre samtaler gikk lekende lett, og det var både lystig og alvorlig. Håper den kontakten holdes ved like, tross stor tidsforskjell :)

Sommeren 2011 var egentlig en meget bra sommer.
Først dro jeg, samboeren og to av ungene til Bulgaria i en uke. Det var en fin tur, der vi fikk sett oss litt rundt. Ikke bare ligge på stranda. Det var nemlig ikke så bra vær mens vi var der, så da ble leiebil en fin ting å ha. Så billig ferie tror jeg ikke jeg har hatt noen gang. Men Bulgaria blir vel etterhvert et dyrere land å feriere i, det også.

Sommeren i Karasjok var fantastisk. Det var varmt og deilig, og jeg hadde lyst til å bare være hjemme, uten noen mål og mening. Og det gjorde jeg, mens jeg innimellom pusset og malte mur mens svetten silte. Ferien gikk unna, og jeg trivdes.
Så kom min siste feriedag, den 22. juli. Den har jeg selv og andre beskrevet tidligere, så det lar jeg være denne gangen.

Hva har da 2011 lært meg?
Jo, at de onde blir innhentet for sine gjerninger før eller siden. Å nyte tiden sammen med mennesker man er glad i, er veldig viktig. Kjærlighet, toleranse og medmenneskelighet er noe av det beste i livet. Og det som ikke tar livet av deg, vil gjøre deg sterkere.
Det er de tingene jeg tar med meg inn i 2012. Et år der jeg skal huske på å vise mine nærmeste hvor mye de betyr for meg. Det er mitt største mål dette året. Så får dietter og annet svada bare være for min del.

Godt nytt år, alle i mitt lille land og andre steder på vår vidunderlige jord!

Alt jeg kan er jo supre greier!

For tiden holder jeg på med ting som er gammelt og nytt.
Det gamle er frynsing av silketørkle. En type håndarbeid som jeg lærte meg i voksen alder, fordi jeg rett og slett ikke hadde tålmodighet til å lære det da jeg var yngre. Min kjære mor var noe fortvilet over min manglende interesse ganske mange ganger, men innfant seg til slutt med situasjonen. Wenche likte bedre å jobbe med hammer og sag enn med nål og tråd.
Men, så ble jeg voksen og fikk lyst til å lære meg det. Det viste seg å være mindre pirkete enn jeg trodde i mine yngre dager, men tidkrevende er det. Så jeg tar mange pauser i frynsinga. Noen pauser varer i flere dager og uker. Men jeg blir ferdig til slutt, og det må jo være poenget med hele greia. Å holde på med det så lenge man trives. Press er ikke moro, for da kan man miste interessen totalt.

Det nye jeg holder på med er f.eks Skype og iPhone. Skype viste seg å være noe skikkelig bra teknologi!
Jeg må innrømme at slike ting har jeg hatt vegring for, likedan som for håndarbeidet i sin tid. Jeg er visst veldig gammeldags, fordi jeg kjenner en liten frykt for den nye teknologien. Sjøl om jeg ser alle fordelene med den, så kvier jeg meg for å ta det i bruk.
Men så viste det seg at iPhone (som jeg stritta i mot nokså lenge) viser seg å være en veldig snop telefon å bruke. Lett og rask. Så nu har jeg lastet ned (heter det det...?) noen apper til den. Spilte noen runder med Hangman på den, og det var morsommere enn det bilspillet jeg hadde på den forrige mobilen min.

Så det jeg kan, viser seg å være supre greier å kunne. Pass på, verden! Snart kommer jeg ut døra, med et nytt silketørkle rundt halsen og en iPhone i veska. På tur til en avtale, gjort via Skype.
En salig blanding av gammelt og nytt. Like nyttige begge deler :)

Nysnø og terrorist-tanker

I morges da jeg sto opp, var bakken dekket av nysnø. Snøen lå der, som et digert blankt ark. Som beviset på en ny tid og en ny start.

Det var litt rart at snøen kom nettopp idag, den 14. november. Dette var dagen mange har snakket om fordi "han" skulle i nytt fengslingsmøte i Oslo.
Dagen idag som det ble diskutert om den skulle være åpen eller lukket. På videolink eller personlig fremmøte. Dette var dagen da verden skulle med egne øyne kunne få se Norges mest omtalte person i år.

Jeg satt på jobb og fulgte med på tv innimellom. Og en stund følte også jeg et visst behov for å vite hvordan "han" ser og høres ut. Fotoforbudet forhindret det. Det gjorde faktisk ingenting. Etter å ha fordøyd alle inntrykk etter tv-sendingene, har jeg kommet frem til at det var nok for meg å få referatene. Jeg trenger ikke se den mannen eller høre stemmen hans.

Jeg er full av beundring for de pårørende og de overlevende ungdommene som møtte opp i Oslo tinghus idag. Jeg kan ikke forestille meg hvilke tanker de hadde denne dagen. Men jeg håper de får ro i sjela nå. At nattesøvnen deres kommer tilbake. Det fortjener de.

Dagens nysnø får være et tegn på at de fleste mennesker får nye sjanser her i livet. Snøen får være vårt blanke ark for denne gang, som vi forhåpentligvis kan tegne vakre gleder og minner på.
Så lar vi terrorist-tankene ligge, og prøver heller å la livet farge vår tilværelse. De liv han ikke fikk tatt, som lever videre og har sjansen til å gjøre store og gode ting i fremtiden.

En dato man ikke glemmer...

I dag skulle vår kjære mor ha fylt 72 år.
Jeg lurer av og til på hvordan hun ville ha sett ut nå. Jeg fikk jo bare se henne bli 59 år, så det er vanskelig å forestille seg.

En ting er sikkert, hun ville sikkert vært like snill som hun alltid var mens hun levde. Hun ville sikkert ha hatt like stor omsorg for oss alle som hun alltid hadde. Selv om hun var veldig syk, så hadde hun en utrolig omsorg og omtanke for oss andre. Spurte om vi hadde det bra, og om det var noe vi trengte. Sine egne behov la hun til side, og lot som at hun hadde det bra selv.

Det er sånne mennesker man sørger veldig over å miste. Fordi de alltid er der, og har tid til deg.
Og dette får meg til å tenke, og ikke minst prøve å lære av. Å ta vare på dem jeg er glad i, og gi dem den støtte og hjelp som de trenger.

Jeg er glad i mamma enda, og jeg savner henne.
Gratulerer med dagen, hvor enn du er akkurat nå.
<3